Care Mission

Evangelist Oddvar Linkas

lydighet

Av

Salme 23

Salmenes bok 23:1-6
1 En salme av David. Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.
2 Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.
3 Han styrker min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.
4 Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.
5 Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.
6 Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.

Salme 23  er kalt for hyrdesalmen og er skrevet av David for ca. 3000 år siden. Salmen forteller om en personlig berøring. Og de uttrykkene som brukes er:
Han lar meg – – – 
Han leder meg – –
Du er med meg – – –

Når vi leser salme 23 er det ET får som beskriver forholdet mellom hyrden og fåret.

Fra et avsnitt i Johannesevangeliet skal vi se hvordan hyrden beskriver sitt forhold til fårene:

Johannes 10:27-30
27 Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.
28 Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.
29 Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.
30 Jeg og Faderen er ett.

Noen bruker hendene bare for å fekte og forklare hva de mener. Andre bruker hendene til noe som har større verdi. Jesus forteller oss om hvor trygge vi er i hans hånd. Ingen kan rive oss ut. Ikke mennesker, ikke Satans demoner. Og så legger Jesus oss over i Faderens hånd, og den dekker oss.

Jesaja 49:2
Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge. 

Han, altså Herren, har skjult meg i sin hånds skygge.
Dette er profetisk om Messias, og også om Israel. I en ond og vanskelig verden er også vi skjult med Kristus i Gud. Mange opplever ensomhet. En følelse av å være alene, uten kontakt med noen, uten hjelp, uten omsorg osv. Men det er EN som alltid vil stille opp for deg. En som har gitt deg et underfullt løfte:

Hebreere 13:5
Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.

Herren er min hyrde:

Før Jesus kan bli din hyrde, må han bli din Frelser. Han er en herlig hyrde for oss som er frelst. Om du ikke er frelst vil salmen bli slik:

Herren er ikke min hyrde – jeg mangler alt. Han lar meg ikke ligge i grønne enger og leder meg ikke til hvilens vann.
Han styrker ikke min sjel, og jeg vandrer ikke på rettferdighetens stier.
Om jeg skal vandre i dødsskyggens dal frykter jeg for ondt, for du er ikke med meg, og din kjepp og stav trøster meg ikke.
Du dekker ingen bord for meg foran mine fiender.
Du salver ikke mitt hode med olje og mitt beger flyter ikke over.
Bare uro og ondt etterjager meg alle mitt livs dager, og jeg bor ikke i Herrens hus.

Jesus kaller på de ufrelste. Han kaller dem ved en enkel forkynnelse om nødvendigheten av å tilhøre ham, og å eie ham som en hyrde.

Joh 6:37
Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.

Kom til Jesus i dag.
Du vil oppleve en fred som overgår all forstand.

Del siden her…

Av

Hemligheten til faste og givertjenesten

I dette stykket vil jeg gjerne peke på noe som for mange enda er en hemmelighet. Jeg vil gå ut fra et vers som er hentet fra:

Lukas 18:12
Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.

Verset er hentet fra fortellingen om fariseeren og tolleren som gikk sammen opp til templet for å be.
Vi vet at tollerens bønn ble hørt og at han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, men ikke fariseeren.
Fariseeren forsøkte å holde Det Gamle Testamentets bud og forskrifter, men eide ikke intensjonen som skulle gjøre at han fulgte dette på rette måten.
Fasten og givertjenesten har en forbindelse med hverandre. Kan hende uten å vite det så nevner fariseeren begge deler i sin bønn, og han roser seg av at han holder noen av de påbud som Bibelen gir.
Helt motsatt av denne bekjennelsen står det skrevet:

Matteus 6:17-21
17 Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt,
18 så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
19 Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler.
20 Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.
21 For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

Du ser igjen at fasten har en sammenheng med givertjenesten.Fasten er for det første en god ting for menneskets kropp, og den innebefatter mer enn bare et avhold fra mat. Men dette skal jeg ikke berøre her og nå.
Fasten er også anbefalt av Gud fordi den har en mye større betydning enn at man avholder seg fra mat og andre ting. Som nevnt så er den knyttet til at vi skal være med å gi.
Jesaja gir oss en hilsen fra Gud om nettopp dette:

Jesaja 58:7-10
7 Er det ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus – når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod?
8 Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din legedom snart spire fram. Din rettferdighet skal gå fram for ditt åsyn, og Herrens herlighet skal danne din baktropp.
9 Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du får bort hvert åk iblant deg og lar være å peke fingrer og tale ondt,
10 når du tar fram til den sultne det som du selv har lyst til, og metter den lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt skal bli som midt på dagen.

Dette avsnittet taler tydelig om fastens hensikt. Det tales om å kunne legge noe til side som man kan hjelpe andre med.

For oss som lever i den vestlige verden har vi kan hende ikke så stort behov for å sette noe til side for å kunne gi, men likevel tror jeg at det er mye man kan gjøre for enda mer å kunne støtte Guds verk som i det hele går ut på å gi. Først og fremst å GI evangeliet til mennesker som er fortapt og uten Gud i verden, deretter også å kunne gi brød og et sted å bo for de fattige. Dette går hånd i hånd. Og vi ser dette tydelig i fortellingen der Jesus metter fem tusen menn pluss kvinner og barn i ørkenen.
Han hadde først forkynt evangeliet for dem, og deretter gir han dem en mirakuløs bespisning.
Men også dette tolket mange av menneskene feil, og begynte å tenke på seg selv, i stedet for sin neste. De prøvde å gjøre Jesus til konge. De forsøkte å finne en utvei slik at en mirakelmann skulle gi dem alle ting uten at de selv behøvde å gjøre så mye.

Tanken på å kunne FÅ NOE er mer sentral enn tanken på å GI NOE.
Desverre misbruker også mange «store» forkynnere Guds ord ved å vende menneskers hjerter bare til å kunne FÅ.

Og dersom de taler om å GI, da er det også med undertonen om at de kan FÅ.
Gud ønsker å gi oss frelse, helbredelse, utfrielse, et godt og verdig liv. Dette er sant og det er en visshet vi alle som troende skal ha i våre hjerter.
Det er en kjensgjerning at Herren lønner tilbake dersom du gir, men din hensikt med å gi må ikke være for å få. Da kommer givertjenesten inn med et feil fokus.
La oss nå samle oss om den sunne lære når det gjelder å gi.
Bibelen forteller oss at vi som troende ikke skal tenke så mye på vårt eget, men på andres beste.

Filipperne 2:4
Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye.

Det er også litt spesielt å se på et endetidstegn som bekrefter det jeg nettopp har skrevet, nemlig at menneske søker bare sitt eget. Når Paulus skriver om endetiden sier han:

2 Timoteus 3:2:
For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, osv.

Han begynner faktisk med på si at de skal være egenkjærlige, og som et tillegg til dette kommer pengekjærhet.
Leser vi om disiplene og apostlene på Jesu tid finner vi at de var villige til å gi. De var villige til å også gi sitt liv.
I vår materialistiske verden ser vi mer og mer en tendens der mennesker søker etter mer av det og mer av det. Guds ord sier faktisk at  vi ikke  skal samle oss skatter i denne verden.
Vi hører også iblant om at Guds ord oppmuntrer oss til å arbeide med våre hender.

2 Tessalonikerne 3:10:
For alt mens vi var hos dere, gav vi dette påbud: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete.

Men det er et skriftsted som jeg gjerne vil dele med dere, og det står i

Efeserne 4:28:
Den som stjal, må ikke stjele lenger, men heller arbeide og gjøre noe godt med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det!

Jeg beskylder ingen av dere for å stjele, og det er ikke det som er hovedpunktet i det jeg ønsker å minne om. Men det står at vi skal arbeide, ikke for å samle til oss selv og glemme Guds sak, men for at vi skal ha noe å gi til dem som trenger det.
Dette er misjonens oppfordring og oppmuntring. Ved å være med å gi av dine timelige gaver kan du vinne sjeler for himmelen.
Jeg kan ikke avslutte dette stykket uten også å fortelle deg et resultat av din givertjeneste.
Dersom du gir av et glad hjerte og fordi du forstår at dette er med å fremme Guds sak, da følger en helt spesiell velsignelse med din tjeneste.

Jeg vil oppmuntre deg til å gi av hele ditt hjerte, og med glede. Noen tenker kan hende «Mitt offer er så lite. Jeg greier ikke å gi så mye som mange andre». Da vil jeg minne deg om hva en evangelist sa en gang da de skulle ta inn offer i menigheten. Han sa: «Nå skal vi ta inn offer, og jeg vil fortelle deg at Gud ser ikke på det du gir».  Det var mange som slappet fullstendig av fordi de tenkte at da er det jo ikke nødvendig å gi så mye. Men de ble overrasket da evangelisten fortsatte med å si: «Gud ser på det du har igjen».

Jeg synes dette er en fin måte å fortelle om nødvendigheten av å gi. Enken som gav 2 skjerver, hun ga mest av dem alle fordi hun ikke hadde noe igjen.
Enken i Sarepta ga profeten alt hun hadde igjen av mat i huset, og hun ble velsignet ved at hennes oljekrus og melkrukke ikke ble tom så lenge tørkeperioden varte.

Er vi villige til å gi, er også Herren den som lønner tilbake.
Jeg er glad at jeg kan henvende meg til dere som av hele deres hjerte er med å støtte arbeidet i Care Mission. Hver dag er dere i mine bønner og jeg vet at Gud hører bønn og lønner dem som søker ham i sannhet. Jeg kan ikke greie å takke dere nok for den innsats dere gjør både med forbønner og midler som dere sender inn. Jeg tror at dere alle har opplevd dette skriftstedet:

Apostlenes gjerninger 20:35
På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, så vi kan ta oss av de svake. For vi minnes de ord Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot.

Gud velsigne dere!

Del siden her…

Av

Guds kall og løfte til Abraham

1 Mosebok 12:1-3
1 Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!
2 Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse.
3 Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.

Kallet som Abraham fikk er en av «fjelltoppene» i Bibelen.
Fra dette kallet ble faktisk den jødiske nasjonen skapt. Den nasjon som skulle føde Jesus inn i verden.
I dette kallet finner vi en stor velsignelse for mange.

Det er to velsignelser vi her skal legge merke til:
1: En stor nasjon skulle fødes.
2: Alle jordens slekter skulle velsignes.

1 Mosebok 15:2-6
2 Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus.
3 Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg.
4 Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg.
5 Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.
6 Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.

Alt dette var jo helt uklart for Abraham på den tiden.
Men Gud lovet (v. 5), og Abraham trodde (v. 6).

Etter hvert så Abrahams etterkommere slektslinjen, men hadde ingen åndelig innsikt.
De hadde stor avhengighet av kjødelig avstamning fra Abraham, og så sin frelse i at de var Abrahams barn.
Døperen Johannes så at de satte sin lit til at de var av Abrahams kjødelige slekt for at de skulle bli frelst. Derfor sier han til den:

Matteus 3:9
Og tro ikke at dere kan si ved dere selv: Vi har Abraham til far. For jeg sier dere: Gud kan oppvekke barn for Abraham av disse steinene.

Jesus talte også selv til jødene og pekte på deres tanke når det gjaldt den kjødelige slekten fra Abraham.

Johannes 8:31-36
31 Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.
32 Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.
33 De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?
34 Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell.
35 Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid.
36 Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Blodlinjen var der (v. 37), men de var ikke i den tilstand slik at Abrahams velsignelse kunne bli dem til del.

Johannes 8:39-41
39 De svarte og sa til ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger.
40 Men nå søker dere å drepe meg – et menneske som har sagt dere sannheten, den som jeg har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham.
41 Dere gjør deres fars gjerninger. De sa da til ham: Vi er ikke født i hor! Vi har én far, Gud.

Jesus fortalte dem at Abraham i Ånden så fram til den dagen da Jesus skulle komme inn i verden for å gi dem
Abrahams velsignelse.

Johannes 8:56
Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.

Om Jesu guddom:

Johannes 8:58
Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til.

Vekten av Guds sannhet hadde blitt flyttet fra Abrahams linje gjennom blod til Kristus.
De som virkelig er av Abrahams barn, er de som er lydige mot Kristus.

A. Jødisk -eller ikke-jødisk skille gjelder ikke i Kristus!
Det er ingen fordel for jødedommen at de er av Abrahams naturlige slekt.

Romerne 3:28-29
28 For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.
29 Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud,

Forbindelsen  med Gud er ikke skapt gjennom kjødet.
Det er faktisk en ”omskjærelse” av hjertet!

Abraham er far til de som vandrer i tro.

Romerne 4:12
og likeså far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.

På grunn av tro er vi da i Kristus Abrahams ætt, og arving til løftet gitt i

1 Mosebok 12: 3
Det er nemlig vår tro på Jesu fullbragte verk som gir en guddommelig ny fødsel, inn i en ny slekt.
Galaterne 3:29
Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.

Man blir døpt til Kristus

Galarerne 3:27
For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.
og dåpen innledes med tro, omvendelse og bekjennelse.

I Kristus er vi da Abrahams ætt, og en arving.

Så er man en del av Guds  åndelige ”Israel” idag.

Galaterne 6:16
Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!

Det er viktig at man ser de åndelige hemmeligheter i Guds ord.
Man kan lese Bibelen bare som en historiebok. Man kan også lese den og se hvordan de bokstavelige gamle profetier går i oppfyllelse.
Men det mest viktige for oss er at vi ser de åndelige verdier som finnes i Jesu soningsdød for hele verden.

Han som tok seg av og fortsatt tar seg av sitt folk Israel, han tar seg også av oss.  Gjerdets skillevegg er borte.

Tenk hvilken nåde at Gud frelste deg og meg.
All velsignelse har vi fått ved troen på Jesus og hans verk på Golgata.
La oss leve i dette, og kjenne Herrens hånd over vårt liv og vår tjeneste.
Det er Jessus selv som gjør sitt verk gjennom oss.

Del siden her…

Av

Gud kaller travle mennesker

Det er merkelig å se hvordan ting fungerer i Guds rike. Vi ser ofte at Gud kaller mennesker til sin tjeneste på en meget spesiell måte. Gjennom Bibelen finner vi mange eksempler på at han plukker ut mennesker som har en eller annen jobb, eller er i full aktivitet med noe helt annet.
Men det er jo også klart at han som ser at han må ta mennesker ut av et arbeide for å salve noen inn i sin tjeneste på en spesiell måte, han er også innstilt på å gi vedkommende sin velsignelse både timelig og åndelig, så vedkommende kan fullføre sin tjeneste.
Noen mennesker må forlate sin jobb for å tjene Jesus på full tid, mens andre blir kalt til en tjeneste som de kan utføre ved siden av sitt arbeide.
Vi skal i dette stykke se litt på Guds utvelgelse til tjeneste. Vi skal ta fram noen personer som Gud kalte, og se på deres bakgrunn.

Amos.
Bibelen forteller at han hadde et arbeide som han måtte forlate for å gjøre sin tjeneste for Gud.
Når Gud kalte ham så ikke Amos på seg selv som noen stor kapasitet og noe som Gud kunne bruke. Men han ble lydig for Guds kall.

Amos 7:14-15
14 Da tok Amos til orde og svarte Amasja: Jeg er ikke noen profet, heller ikke disippel av noen profet. Jeg er bare en gjeter, og jeg dyrker morbærfiken.
15 Men Herren tok meg fra hjorden, og Herren sa til meg: Gå og vær profet for mitt folk Israel!

Moses.
Moses hadde  gjetet småfeet til Jetro i 40 år. Han hadde arbeidet seg inn i et arbeide som han sikkert trodde han skulle holde på med resten av livet. Men en dag åpenbarte Herren seg for ham:

2 Mosebok 3:1-2
1 Moses gjette småfeet hos Jetro*, sin svigerfar, presten i Midian. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb**.
2 Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brant ikke opp.

Etter en åpenbarelse fra Gud kom også kallet til tjeneste. Jeg tror at nettopp en åpenbaring direkte fra Gud er den beste og den mest riktige starten på en salvet tjeneste.

2 Mosebok 3:10
Gå av sted! Jeg sender deg til Farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt.

Også når det gjaldt Moses ser vi at han ikke kunne  fortså hvorfor Gud utvalgte ham:

2 Mosebok 3:11
Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til Farao, og at jeg skulle føre Israels barn ut av Egypt?

Vi kjenner alle til at Moses var lydig mot sitt kall, forlot gjeterjobben og Midians land, og ble den som ledet Guds folk ut  av Egypt.

Gideon.
Gideon var en meget arbeidsom mann. Midt i en tid med vanskeligheter for Israel, holdt han på å arbeide med å treske hvete. Han var ivrig i dette arbeidet. Det hadde å gjøre med både hans eget matforråd, og hans venners matforråd. Jobben var viktig – den var med å redde menneskers liv fra sult og død.  Da sender Gud plutselig sin engel ned for å formidle sitt kall til Gideon:

Dommerne 6:11
Og Herrens engel kom og satte seg under eiketreet i Ofra, der Joas av Abieser-ætten rådde. Gideon, sønnen hans, stod da og tresket hvete i vinpressen for å berge kornet fra midianittene.

Resultatet var at Gideon sluttet jobben med hvete tresking, og ble den personen som reddet dem fra Midianittene.

Dommerne 6:14 
Da vendte Herren seg til ham og sa: Gå av sted, så sterk som du er, så skal du frelse Israel av midianittenes hånd! Har ikke jeg sendt deg?

Igjen ser vi hvordan den Gud hadde kalt så på seg selv som ubrukelig. 

Dommerne 6:15 
Men han sa til ham: Å, Herre! Hvordan skal jeg kunne frelse Israel? Min ætt er jo den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.

Men Guds svar er alltid det man må gå på. Man behøver alltid vissheten om Guds nærvær i tjenesten man er kalt til å gjøre: 

Dommerne 6:16 
Da sa Herren til ham: Jeg vil være med deg, og du skal slå midianittene ned til siste mann.

David.
David var også en av bibelens personer som ble tatt ut fra jobben som en gjeter. Han var bare en ung gutt da Gud kalte ham. Om vi ser på hans kall og videre vandring ser vi ham som en lydig gutt som på en veldig barnlig måte fortrøstet seg på Herren og regnet med hans hjelp.
Profeten Samuel ble sendt av Gud for å salve en av Isais sønner til konge i Israel. når Samuel så alle de sønner som Isai stilte opp, falt hans øyne på den største og det som for menneskelige øyne så ut som det aller beste emne til å kunne bli en konge.
Men Gud sa: «Nei, det er ikke han.» Og slik talte Gud helt til alle sønnene hadde blitt vist fram. Det var godt at Samuel kjente Guds røst så tydelig at han ikke salvet feil person. Men han spurte heller: Isai – har du bare disse sønnene?» Og Isai svarte: «Nei, jeg har enda en sønn – han er ute og gjeter fårene.» Og det var denne fårehyrden som ble salvet ti konge!

1 Samuel 16:11-13
Da sa Samuel til Isai: Send bud og hent ham! Vi setter oss ikke til bords før han kommer.
12 Så sendte han bud og hentet ham. Han var rødkinnet og hadde vakre øyne og var fager av utseende. Da sa Herren: Stå opp og salv ham! For han er det.
13 Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblant hans brødre. Og Herrens Ånd kom over David fra denne dagen og siden.

Elisa.
Elisa var også en som arbeidet ute på marken. Vi kan kalle ham en jordbruker. Han hadde nok heller aldri tenkt på å kunne bli en profet som skulle bli vitne til alle de veldige ting som vi i ettertid kan lese om at han fikk oppleve. En dag kom Elias forbi stedet der Elisa bodde. Elias kom rett fra åpenbaringshøyden på Horeb og var full av inspirasjon til å bringe Herrens budskap bl.a. til Elisa.  Elias gjorde et tegn i denne forbinelen. Det var mange slike tegn som fulgte profetene, men det får vi ta for oss i et stykke en annen gang. Denne gangen brukte i alle fall Elias sin kappe.

1 Kongebok 19:19
Da Elias nå gikk derfra, møtte han Elisa, Safats sønn, som holdt på å pløye. Tolv par okser gikk foran ham, og selv var han ved det tolvte paret. Og Elias gikk bort til ham og kastet kappen sin over ham.

Vi vet ikke hvor mye Elisa forsto av det som skjedde, men han forsto i alle fall at han fikk et Guds kall til å følge Elias. Han fikk en øyeblikkelig reaksjon, behøvde ingen betenkningstid, men var lydig mot Guds kall.

1 Kongebok 19:20
Da forlot han oksene og sprang etter Elias og sa: La meg først få kysse min far og min mor, så vil jeg følge deg! Han svarte: Gå bare hjem! For hva har jeg gjort med deg?

Ja, hva hadde Elias gjort? Vi ser av senere historie om Elias at kappen hans var et tegn på den kraften han bar med seg i sin tjeneste. Det tilsvarer den Hellige Ånds stadfestelse og kraft gjennom vår tjeneste for ham. Elisa handlet momentant på sitt kall:

1 Kongebok 19:21
Så forlot han ham og gikk hjem. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med oksenes åk kokte han kjøttet og gav det til folket der, og de åt. Så gjorde han seg ferdig og fulgte Elias og tjente ham.

Nehemias.
Nehemias arbeidet ved hoffet hos kongen i Persia. Han hadde en enkel og fin jobb, og var sikkekrt godt betalt. Han var munnskjenk hos kongen. Men inne i Nehemias` hjerte kjente han Guds kall til å bygge opp igjen Jerusalems murer, Kallet var så sterkt at han greide ikke la være å gå inn i det. Han møtte opp hos kongen for å samtale med ham, og hør her hva han sier:

Nehemia 1:11
Å Herre! La ditt øre gi akt på din tjeners og dine tjeneres bønn, de som gjerne vil frykte ditt navn! La det i dag lykkes for din tjener, og la ham finne barmhjertighet hos denne mannen! –
Nehemeia 2:4-5
4 Da sa kongen til meg: Hva er det da du ønsker? Da bad jeg til himmelens Gud,
5 og så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, og dersom du har godhet for din tjener, så ber jeg at du vil la meg reise til Juda, til den byen hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen.

Og vi kjenner historien. Nehemias fikk dra til Jerusalem og utføre det kall som Gud hadde gitt ham.

Peter og Andreas.
Vi går inn i Det Nye Testamente og finner også der at Guds kall virket på mennesker som tok beslutninger som det hadde vært vanskelig å ta dersom ikke kallet fra Herren hadde dratt dem.
Det var mange av Jesu disipler som ble kalt ut fra sitt arbeide som fiskere. Å være fisker på Galileasjøen var en god jobb, og vanligvis fikk de mye fisk. Men når Jesus kom ved strandbredden og kalte dem, da nølte de ikke med å adlyde hans stemme.

Matteus 4:18-20
18 Da han vandret langs Galilea-sjøen, fikk han se to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror, Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere.
19 Jesus sier til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.
20 De forlot da straks sine garn og fulgte ham.

Kan du se reaksjonen? Det var ingen utsettelse.

Matteus.
Matteus var en tolder. En tolder var vanligvis en jøde som hadde solgt seg til romerne for å kreve inn skatter fra folk. De beskrives sammen med  syndere. Jødene haddeingen respekt for dem, og i jødiske rettssaker var de ikke engang akseptert som et vitne. De var regnet som løgnere, tyver og røvere. Men Jesus kommer også til Matteus og gir ham et kall.

Matteus 9:9
Da Jesus gikk videre derfra, så han en mann ved navn Matteus sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han stod opp og fulgte ham.

Du har den samme reaksjonen hos Matteus. Han sto straks opp og fulgte Jesus.

Paulus.
Fra å være en aktiv forfølger av de troende ble han kalt av Jesus på en veldig spesiell måte. Det skjedde på veien til Damaskus når han skulle føre de troende i fangenskap. Jesus viste seg for ham i et strålende lys og ba ham gå til den rette gata i Damaskus. En disippel i Damaskus som het Ananias ble den som Gud talte til, og han fikk beskjed om å gå til stedet der Pauus var. Først var han redd, fordi han kjente til at Paulus var en forfølger. Men Guds kall overbeviste ham om at noe hadde skjedd med Paulus og derfor gikk han. Herren fortalte Ananias noe:

Apostlenes gjerninger 9:15
Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn.

Dette skjedde. Paulus ble den vi kaller for hedningenes apostel. Han adlød Herrens røst.

Hvorfor skriver jeg alt dette?
Fordi jeg ønsker at du ikke skal utsette din tjeneste for Herren. Det er ikke sikkert du er kalt til forkynner eller forstander, men det er viktig at du går inn i den tjenesten Herren har kalt deg til. Det kan være i praktiske oppgaver, givertjeneste, bønnetjeneste etc. Men vær lydig og du bør handle straks.

Min erfaring når det gjelder å engasjere mennesker i kristent arbeide er at dersom man skal ha noe gjort må man spørre de som har nok å gjøre fra før. Dersom man spør mennesker som egentlig har veldig mye tid til overs, da er svaret at de har dessverre ikke tid.

En annen ting jeg også ønsker å nevne til slutt er at dersom du utsetter å fullføre ditt kall kan du oppleve at du aldri kommer inn i det. Jeg kjente en broder som hadde et greit arbeide her i Fredrikstad. I samtaler med ham gikk det klart fram at han hadde et kall til evangelist-tjeneste. Jeg sa at det var viktig for ham å begynne å utføre det Herren kalte ham til. Hans svar var at han skulle nok reise som evangelist den dagen han ble pensjonist, for da var han ikke avhengig av de lønninger som han hadde  på sin arbeidsplass. Han valgte å vente, men han ble ikke pensjonist, han døde før den tiden.

I dag har vi muligheten til å tjene Herren. La oss ikke forspille våre muligheter.

Del siden her…

Av

Goliats sverd

Vi skal først se  på Goliats rustning, og det du skal legge merke til er de metaller som hans rustning bærer. Det er kobber og jern. Kobber er i Bibelen et bilde  på dom, og jern er et bilde på strid.
Det eneste vår motstander, djevelen, forsøker å gjøre er å bringe dom og  fordømmelse. Og han benytter en åndelig strid som er variert og kan komme både som forventet og helt uventet. Men når den store kjempen reiser seg skaper han  frykt. Bibelen taler om fryktens ånd, men taler videre om at vi ikke har fått fryktens ånd, men barnekårets Ånd ved hvilken vi roper Abba Far!

La oss se på Goliats rustning:

1 Samuel 17:4-7
4 Da kom det en tvekjemper ut fra filistrenes leir. Han hette Goliat og var fra Gat. Han var seks alen og et spann* høy.
5 På hodet hadde han en kobberhjelm, og han var kledd i en skjellbrynje. Brynjens vekt var fem tusen sekel kobber.
6 Han hadde kobberskinner på leggene og et kastespyd av kobber på ryggen.
7 Skaftet på spydet hans var som en vevbom, og spydodden veide seks hundre sekel jern. Skjoldbæreren hans gikk foran ham.

Kjempen skapte frykt!
På samme måte var det når Israels barn skulle utspeide landet. Når de 12 speiderne kom tilbake var det 10 av dem som bar et budskap som fortalte om frykt. De sa:

4 Mosebok 13:33
Der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var.

Men to av speiderne, Josva og Kaleb hadde et annet budskap:

4 Mosebok 14:6-9
6 Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær.
7 Og de talte til hele Israels barns menighet og sa: Det landet som vi drog igjennom for å utspeide, er et overmåte godt land.
8 Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss – et land som flyter med melk og honning.
9 Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet, for vi skal fortære dem som brød! Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss. Vær ikke redd for dem!

Men da de kom med dette budskapet ville ikke folk høre å grunn av frykt:

4 Mosebok 14:10
Da ville hele menigheten steine dem. Men Herrens herlighet åpenbarte seg i sammenkomstens telt for alle Israels barn.

Det er viktig for meg å trekke fram denne fortellingen fordi det er nemlig en følge av å være fryktsom og ikke eie den ånd som Josva og Kaleb hadde. Resultatet av fryktens påvirkning på  Israels folk ble at de måtte vandre i ørkenen i 40 år, og alle døde i ørkenen uten å komme inn i det landet som Gud hadde lovt dem. Det var bare Josva og Kaleb som kom inn i løfteslandet, og årsaken var at de hadde en annen Ånd!

Vi går tilbake til Goliat og hvordan han ble beseiret. David som var et utvalgt redskap for Gud, var frimodig og hadde tro og tillit til at Herren skulle frelse Israel fra filisterkjempen. Han stilte seg selv i gapet, og med 5 glatte steiner fra bekken og en hyrdeslynge gikk han mot kjempen.
Han benyttet det våpnet han var kjent med. Han gikk ikke i «lånte klær» og med «lånte våpen».

Hans virkelige våpen var det som han bekjente for Goliat da striden begynte:

1 Samuel 17:45
David svarte filisteren: Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd. Men jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger – han som du har hånet.

Det var nok en underlig forestilling da David som en ung gutt, kan hende i 18 års alderen, gikk imot denne kjempen som skremte hele Israels folk.
Den første steinen fra slynga til David traff kjempen, og han falt til jorden. Men han døde ikke av den steinen.

Har du tenkt på hvordan han døde?

1 Samuel 17:51
Og David sprang fram og stilte seg tett ved filisteren. Han tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham og hogg hodet hans av med sverdet. Og da filistrene så at kjempen deres var død, tok de flukten.

Bibelen forteller oss at vi har fiender som løfter sine sverd imot oss, og forsøker å felle oss de tider vi er mest hjelpeløse.

Men  la oss se hva Bibelen forteller oss om disse:

Salmens bok 37:14-15
14 De onde drar sverdet og spenner sin bue for å felle den elendige og fattige, for å drepe dem som vandrer oppriktig.
15 Deres sverd skal komme i deres eget hjerte, og deres buer skal brytes i stykker.

Gud ønsker å beskytte oss. Han ønsker ikke at vi skal falle for fiender som reiser seg imot oss. Likevel er det en kjennsgjerning at vi stadig har kamp mot fiender. Å tro at kristenlivet er et liv uten kamp, blir fullstendig  feil.

Men Gud har gitt oss et herlig løfte:

Jesaja 54:17
Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt. Dette er arven til Herrens tjenere, den rett de får av meg, sier Herren.

Gud har metoder for å tilintetgjøre fiender.
Hans metoder er forskjellige, men jeg vil nevne en av dem.
Ofte kan Gud benytte våpen og egge fiender til strid for at de skal falle og måtte erkjenne at de har tapt slaget mot de som er Herrens tjenere.
Ofte er det denne veien Gud tillater for å tilintetgjøre våre fiender. Han leder dem ut i striden for at de skal falle. Vi leser hos profeten Joel et skriftsted som vi ofte siterer når vi skal oppmuntre hverandre til å være sterke «Den svake si: Jeg er en helt» Men denne setningen hører i grunnen hjemme i en helt annen sammenheng. Den er skrevet om de hedningefolk som skal trekkes ned til Josafats dal, og falle i den siste striden. Vi kan lese dette:

Joel 3:14-17
14 Rop dette ut blant hedningefolkene: Rust dere til en hellig krig! Kall på krigsheltene! La alle stridsmenn stige fram og dra ut!
15 Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd! Han som er veik, skal si: Jeg er en helt!
16 Skynd dere og kom, alle hedningefolk fra alle kanter, samle dere! – Herre, la dine mektige helter stige ned!
17 Hedningefolkene skal våkne opp og dra til Josafats dal. For der vil jeg sitte og dømme alle hedningefolk fra alle kanter.

Om vi ser på historien om David og Goliat, så ser vi at det sverdet som Goliat løftet mot David, falt han selv for. Det er som vi ofte sier om de som graver en grøft for andre. De faller selv i den.

Resultatet av denne striden mellom David og Goliat var at Israel vant seir, men også at presten Akimelek ga David Goliats sverd. David tok fiendens våpen.
Dette er i første rekke et forbilde på Jesus som på Golgata avvæpnet makter og myndigheter og stilte dem åpenlyst til skue. Men det er også et forbilde for oss om at vi bærer med oss minnet om de seire vi vnner over kjemper som stadig reiser seg i våre liv.

Vi behøver nemlig ikke Goliats sverd i den kampen vi står i. For Bibelen forteller om våre våpen:

2 Korinterne 10:4
For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker,

Spørsmålet er da: «Hva er vårt våpen?»

Efeserne6:17
Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.
Heb 4:12
For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.

I vår åndelige kamp virker Herren både i oss, for oss og med oss. Og husk at Jesus beseiret Satan på Golgata, så den kampen er ikke vår. Vi kjemper troens strid, en full overbevisning om at hans seier er vår seier. Jeg vil gjerne gi deg et skriftsted til slutt:

Salmenes bok 91:4-7
4 Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.
5 Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyr om dagen,
6 for pest som går fram i mørket, for sott som ødelegger ved middagstid.
7 Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd – til deg skal det ikke nå.
Del siden her…