• Hopp til hovedinnhold
  • Hopp til bunntekst

Care Mission

Evangelist Oddvar Linkas

  • Hjem
  • Om
    • Bekjentgjørelser
    • Vil du være med?
    • Kontakt
  • Misjon
    • Faddere!!!
    • Kitengela
    • Barnehjem
    • Prosjekt for enker
  • Video
    • TV Øst
    • YouTube
  • Innlegg
    • Hva sier Bibelen
    • Artikler
    • Hefter
    • Manna
  • Media
    • Lydavis 2025
    • Lydavis 2024
    • Lydavis 2023
    • Lydavis 2022
    • Bibeltimer og forkynnelse.

Misjon

10. oktober 2022 Av Oddvar Linkas

Visjon og misjon

Bibelen forteller hvordan Gud ga visjoner til sine tjenere. Han viste dem fortidens hendelser, tiden de levde i og hva som skulle komme. 
Dette gjorde at de også forsto hva som skulle forkynnes og gjøres.

Ordet visjon er dessverre mye misbrukt. Det tales om mange visjoner, men de fleste er bare ønsker om gode resultater og glade dager. Visjon er egentlig ikke ønsker, men det er en overbevisning om hvordan ting skal gjøres. Denne overbevisning kan dannes i menneskets eget sinn og tanke og da blir det hele et menneskelig og mer forretningsmessig foretak.
Men når vi snakker om visjon i kristen sammenheng er det i en forbindelse med en åndelig åpenbaring om hvordan arbeidet skal utføres. Og dette vil lykkes så lenge man ikke bare i første fase følger  Guds ledelse, men hele veien i den virksomheten som da kan kalles ”født av Gud”. Hele veien må man kunne si: ”Av Herren er dette gjort, og det er underfult i våre øyne!”

Siden Gud for mange år siden ledet meg inn i tjeneste for misjonsarbeidet har jeg hele tiden sett at han har ledet meg skritt for skritt. Veien er blitt til mens jeg har gått. Jesus har vist meg et skritt av gangen, jeg har tatt dette skrittet, og Han har sørget for muligheten til å fullføre det han kalte til. 

Jeg har også sett hvordan Jesus i sin nåde har sendt hjelpere og medarbeidere for at alt skal lykkes. I tider der man menneskelig sett ikke kunne forstå at ”neste skritt” kunne bli tatt, da kom Hans svar på mirakuløst vis og åpnet vei der vi ikke visste at det fantes noen vei. 

Når jeg idag ser tilbake ser jeg klart at Herren satte sitt verk igang i rett tid på rette steder. Han sendte faktisk mennesker i vår vei som kom når behovet var tilstede. Han ga oss muligheter til f.eks å kjøpe tomter og sette opp en del bygg før den store prisveksten kom, og som vi idag ser klart over hele verden. I alle fall i mine øyne kan jeg ikke se at vi hadde kunnet gjøre alt dette grunnarbeidet i misjonsarbeidet idag. Det måtte fødes og startes i en tid som ga oss de beste muligheter.

Gjennom de år som er gått har vi ved Guds nåde fått se hvordan nådesøsken både i vårt eget land og i Polen har stått til tjeneste både med forbønn og timelige midler for at arbeidet skal lykkes og frelse og stor velsignelse skal rekke fram til mange mange mennesker ute på misjonsfeltet. 

Det er jo spesielt dette vi arbeider for. Vi ønsker flest mulig frelst og berget for himmelen. Alle mennesker har samme verdi. Det går ikke på hudfarge eller høy eller lav stand. For Jesus er vi alle like verdifulle.  Det beste jeg kan se er mennesker som i takknemlighet for frelsen faller på kne, eller løfter sine hender og priser Jesus for en så stor gave. Tenk å få være med å gi mennesker et håp, ikke bvare for et verdig liv i denne verden, men selve frelsen som ikke ender med dette livet, men fortsetter i himmelen når vår vandring er slutt her nede. 

Dette rører mitt hjerte og gjør at jeg ofte tenker på alle de vi har kontakt med ute på misjonsfeltet, og alle de navn vi har her på våre adresselister. Det blir til at de alle lever i mine bønner og jeg takker Gud for det jeg hittil har fått se av Hans nåde i misjonsarbeidet.

Vi har opplevd en tid med pandemi, og opplever også en krig i Europa som forårsaker at prisveksten på varer øker i hele verden og mennesker får stadig økonomiske problemer. Mine forbønner blir mer intense og det er viktig for meg at Jesus må bevare og styrke alle i denne tiden. Jeg har forkynt og skrevet om Guds velsignelse ved å ofre til Herrens sak, og mange har fortalt om store velsignelser de har fått på grunn av å være en forbeder og en giver til misjonen. Og jeg ber og tror også nå når verden rammes av store kriser at vi skal få se hvordan Herren står bak sine løfter. Han har sagt at vi kan prøve ham på denne måten ved å gi ham gaver som kan bringe sjeler til Golgata og en herlig frelse.

Visjonen jeg begynte å skrive om er ikke slutt enda. Nå reises skolebygget i Kitengela og forhåpentligvis vil det stå ferdig ved årsskifte 2022-2023.
Det har vært en del konsentrasjon i forbindele med dette prosjektet og det er litt vanskligere å følge opp når man ikke har kunnet reise til Kenya på lang tid. Men arbeidet går videre. Visjonen for utvikling i misjonsarbeiet ser jeg for meg som svake anelser uten detaljer og tanke om størrelse eller kostnader. Men jeg vet at ting vil komme tydeligere fram etter hvert.
Det har vært slik hele veien i dette arbeidet. Det er så velsignet når Herren viser vei, og åpner den så alt kan gjennomføres. Jeg tror i alle fall at Jesus vil tale til menneskers hjerte når det gjelder Guds sak. Han vil at evangeliet skal nå de fattige, hjelpeløse og de som ingen hjelpere har i denne verden. Og her skal vi alle være med. Ikke gi opp bror og søster! Det er et stort arbeide som ligger foran oss. La oss stå på vår post og gjøre alt for å være med i innhøstningsarbeidet i Guds rike.

Nå er det sommer og tid for feriereiser og en herlig tid sammen med familie og venner. Men la oss ikke glemme de som intet har, og som ikke engang får et måltid mat om dagen. Noen av disse kan vi hjelpe. Vi forsøker  å hjelpe noen der de bor, men det meste arbeide er å hjelpe dem i våre egne bygninger der vi hele tiden kan følge dem opp og se at de får omsorg både for sitt åndsliv og også for sin sjel og sin kropp. 

Visjon skal fortsatt bli misjon i praksis!!!

Del siden her…
  • Facebook
  • Email
  • Print

Filed Under: Artikler, Misjon Tagged With: lydighet, tro

20. august 2022 Av Oddvar Linkas

Kitengela

Kitengela «Tilfluktssted»

Det var på morgenen 1 januar i 2011? at jeg hadde et syn. Jeg så en stor slette, uten trær eller hus. Den var helt lik disse slettene hvor massaistammen i Afrika vanligvis har sin buskap. Jeg fikk se det kom opp et langt hus, og idet synet forsvant så jeg et mindre hus kom opp ved siden av det andre.

Jeg ringte straks til en misjonær som jeg kjenner og som var i Kenya da. Jeg spurte om han kunne undersøke om det var noe massailand til salgs. Samme kveld ringte han meg tilbake og fortalte at det var land til salgs bare ca. 35 km fra Nairobi.

Før jeg reiste ut for å se sa jeg til mine nærmeste medarbeidere at jeg ønsket to tegn på at jeg handlet rett. Landet skulle se ut slik jeg så det i synet, og de ca. 8 mål som jeg så skulle ikke koste mer enn 200.000 norske kroner. Dette visste jeg var en meget lav pris for land så nær hovedstaden Nairobi.

Februar måned samme år reiste jeg til Kenya og dro også ut for å se dette landet som var til salgs.

Selgeren fulgte meg fra Nairobi sammen med noen venner han hadde. Vi kjørte gjennom områder som var godt bebygd, og der det også var busker og trær. Plutselig tok vi av fra hovedveien og kjørte ca. 5 km, så stoppa de bilen og sa: «Her er det». Jeg så på tomta og den var helt tom for trær og hus. De spurte meg hvor mye land jeg behøvde. Jeg svarte at jeg behøver ca. 8 mål. Men så kom mitt spørsmål: «Hva må vi betale for 8 mål her?» De sa at 8 mål er det samme som 2 acre, og de ville ha 200.000 norske kroner. Det var akkurat den summen jeg hadde nevnt før jeg reiste ut. Da sa jeg: «Jeg kjøper dette landet». Nå begynte en merkelig samtale. Han sa: «Dere trenger ikke 4 mål til da? Det er en ekstra acre som på en måte hører til dette landstykke». Nå begynte jeg å tenke penger, og svarte at det avhenger egentlig av hvor mye jeg må betale for dette landet. Han så på kona si og svarte: «Kona mi og jeg har snakket sammen om dette. Vi vet at dere skal drive misjonsarbeide, og vi har besteMatteusoss for at dere skal få alle disse 3 acre, altså 12 mål land absolutt gratis».

Da var «handelen» gjort. Og deres spørsmål om hva vi skulle benytte landet til var faktisk vanskelig for meg å svare på. Jeg hadde bare sett landet og de to hus som kom opp. Jeg spurte hvilket behov som var det største for massaiene som bodde ute på slettene. De fortalte at det største problemet var at fedrene selger sine små døtre til gamle menn som tar dem til koner. Fra ca. 9 års alderen og oppover tar de sine døtre og omskjærer dem, og deretter selger de dem. Flere av disse jentene rømmer fra sin familie før de blir solgt, andre rømmer fra den mann de blir solgt til. Myndighetene har et kontor jentene kan henvende seg og at de som har omskjært dem og gifta dem bort får en straff på 7 år i fengsel, fordi dette er imot kenyansk lov. Men massaistammen holder fast ved sine gamle tradisjoner og lyder ikke kenyansk lov.

Når de fortalte meg dette kom det tydelig fram at de ønsket jeg skulle gjøre noe for disse jentene. Jeg svarte at det skal vi begynne å arbeide med på dette landet. Jeg behøver bare en arkitekt som kan hjelpe meg. En av de som var med oss sa: «Jeg er arkitekt, og jeg kan hjelpe deg». Jeg spurte om han kunne lage en liten skisse over et slikt hjem som kunne ta imot i alle fall ca. 20 jenter. Samme kveld møtte han opp der jeg bodde på et hotell like utenfor Nairobi. Han sa: «Jeg er ferdig med tegninga, men det blir et veldig langt bygg». Enda mer følte jeg at jeg var på rett kurs. Jeg svarte: «Ja, jeg vet det blir et langt bygg». Han viste meg tegninga der det var en inngang til resepsjon, og et kontor. Og det var andre innganger til et oppholdsrom der man kunne samles for samtaler, lekser, sang og musikk etc. Det var en stor spisesal og et stort kjøkken. Det var flere dusjer og toaletter, og det var 6 soverom, hvert av dem for 4 jenter. Altså var det plass til 24 jenter i bygget. Jeg var veldig glad og tenkte at dette er virkelig noe å fortelle når jeg kommer hjem.

Jeg sto akkurat på farta til å dra ut til flyplassen og dra hjem da en kvinne kom og sa: «Kan jeg stille deg et spørsmål? Dersom du må si nei, så er det greit, men om du sier ja så er det godt for oss å ha greie på hvordan dette går videre». Jeg ba henne komme med sitt spørsmål som ble enda en stadfestelse på at jeg var på rett plass, på rett tid, og hadde tatt den rette beslutningen. Hun sa:» Du forstår at når man åpner et slikt hjem har ikke betjeningen, de som arbeider der, lov til å bo i samme bygget. Er det mulig at du kan sette opp et lite hus ved siden av hvor de kan bo?»

Kan du se for deg hvordan alt skulle komme på plass?

Ganske fort ble byggingen satt i gang på det store bygget. Det ble faktisk påbegynt mens vi ikke var helt ferdig med skolebygget i Busia. Til slutt sto det ferdig og det var tid for åpning.

Det var folk både fra Norge og fra Polen med oss ned da vi skulle åpne dette hjemmet.
6 jenter hadde blitt brakt til oss med spørsmål om vi kunne hjelpe noen av dem. Vi valgte å ta inn alle 6 med det samme, og et ektepar sto klar til å slå seg ned på stedet og styre denne plassen både med administrasjon og med å stille som kokke på det fine kjøkkenet. Så det ble disse to, som også hadde 3 små barn, som slo seg ned der, og vi tok inn en vaktmann for å ha oppsikt med stedet. Det var jo enda ingen skikkelig inngjerding.


Under arbeidet med bygget hadde det også kommet på plass et stort vanntårn. Vi kontaktet først et firma for å få en vurdering om muligheter for vann, og også en prisantydning for å bore etter vann. Vi fikk straks høre at alle de andre som hadde boret etter vann i distriktet hadde måttet bore over 100 meter ned, og fått saltholdig vann som ikke kunne benyttes hverken til drikkevann eller til bygging der de behøvde vann for å blande sand og sement. Og de som hadde boret kunne få opp til ca. 10.000 liter pr. dag, med dette vannet. Vi tok likevel sjansen på å bore, og det som skjedde ser vi på som et mirakel. Etter ca. 60 meter kom det vann. Vi sendte vannet inn til test, og fikk svar at det var helt fri for salt, og at det kunne drikkes. Og på toppen av det hele fortalte de at vi kunne pumpe opp over 6.000 liter pr. time. Det betød at vi ville ha nok vann til oss selv, men også ha mulighet til å selge vann til våre naboer. Når vi stilte spørsmålet om de forsto hvorfor vi fikk så bra vann, svarte sjefen for firmaet: «Vi forstår ikke dette. Den eneste forklaringen vi kan finne er et det går en elv under tomta deres, og vi har boret midt i elva!»

Det var merkelig. Jeg hadde kjøpt tomta fordi det stemte med hva jeg hadde sett i synet, og også fordi prisen stemte. Men jeg hadde ikke registrert at her er hverken vann eller strøm. Vi er i ødemarka.

Nå hadde det seg slik at en dag vi kom til stedet fikk vi beskjed om at vi var bedt til lunsj hos et ektepar som hadde bosatt seg ute på sletta, ikke så langt fra vår eiendom. Da vi kom dit fortalte de oss at de var kommet fra et sted i Kenya som lå ca. 600 km borte. De ville bo nærmere Nairobi, men var ikke vane med å bo midt i en by. Derfor slo de seg ned der. De fortalte at de var pinsevenner og hadde vært på en møte like ved siden av der hvor vi drev og bygde. De så bygningen og hadde spurt hvem det var som arbeidet og bygde midt i ødemarken der de ikke visste om hverken vann eller strøm. Vi hadde i mellomtiden undersøkt hva det ville koste å strekke strøm fra tettbebyggelsen og ut til oss, og det ville komme på ca. 1 million norske kroner. Men kona i huset der vi satt nå sa: «Jeg arbeider i regjeringen i Nairobi, og har med vei og strøm å gjøre. Jeg har tatt dette opp med mine overordnede, og spurt hva vi kan gjøre når vi ser de kommer fra fremmede land for å hjelpe oss. Og nå er det besluttet, sa hun, at det skal legges strømledninger ut til dere helt gratis.

Disse ting jeg forteller her er jo mirakler.

Men på tross av disse mirakler så vi at behovet videre også var stort.

Vi forsto at å drifte dette stedet ville bli betydelig dyrere enn å drifte et barnehjem der vi selv hadde en skole vi kunne sende barna til. Her sto vi overfor behovet for mat, klær, skolepenger først for de som gikk i vanlig skole, men også garanti for skolepenger til videregående skoler. Ved siden av dette var jo flere av jentene så misbrukt at de behøvde mye legebehandling og også operasjoner. Alt dette kostet penger og vi måtte ganske raskt tenke på selvhjelpsprosjekter.

Vi satte da opp en førskole som vi håper skal bringe noe inntekter etter hvert.

Og for at vi skal kunne ha en skole på stedet må vi også ha en skolebuss som skal frakte barna både til og fra skolen. Og det har vi kjøpt inn.

Ved siden av det har vi også bygd et hønsehus og kjøpt inn 200 kyllinger som nå er store og legger egg som vi kan selge.

 

Vi har også midlertidig ansatt en gartner som har laget hele opplegget for en grønnsakhage på en acre, altså 4 mål. Her skal vi prøve ut hvilke grønnsaker som er lettest å dyrke i den jorda som er der, og også finne steder der vi kan levere varene.

Vi regner med at i januar 2016 skal vi gjennomgå virksomheten i Kitengela med alle detaljer både med vedlikehold, drift og mulige framtidsplaner.

Kenya jan 14 378REV
Kenya jan 14 377

Del siden her…
  • Facebook
  • Email
  • Print

Filed Under: Misjon

20. august 2022 Av Oddvar Linkas

Prosjekt for enker

 I møtene vi besøkte fant vi at det var mange enker. Vi begynte å finne ut hvorfor, og hvordan vi kunne hjelpe dem. De fleste av dem var unge, hadde barn, men de var ikke i stand til å forsørge dem.

Det er to ting som forårsaker at det er mange enker i Busia. Det er aids, og det er at mange menn blir drept i stammekrigene som ofte oppstår under presidentvalg etc.

Disse enkene tilhører, etter deres tradisjon, den familien de er kjøpt inn i. Det er en regel hos flere familier der at den eldste bror til den avdøde mannen kan overta hans kone, men de barn som blir født skal tilhøre den avdøde mannens slekt.

Det er mange tradisjoner som vi må lære å forstå og handle ut ifra dette for å kunne hjelpe. Det beste er selvfølgelig at disse enkene kan livnære seg selv og sine barn, og ha sin egen lille hytte å bo i. Så vår måte å hjelpe disse på er at hver gang vi er ute i Busia har vi et møte der vi samtaler bare med enker om deres personlige behov, deres situasjon, og om de kan se noen utvei dersom de får litt økonomisk hjelp.

På denne måten har vi fått i gang et prosjekt der vi gir enker et startbeløp for å kunne begynne sin egen business. I dag er det mange av dem som kjøper grønnsaker i Uganda og tar dem med til Kenya for å selge og tjene noen penger på det. En kvinne reiser de ca 500 km til Nairobi og kjøper brukte sko som hun tar med til Busia og selger på markedet der. Andre lager «shakol» en type kull som brukes til å lage bål under kokekarene. Det er mange forskjellige foretak. Og de har nå dannet en gruppe der de har sin egen bankkonto. Der legger de til side noe penger hver måned så de kan være med å hjelpe noen som eventuelt blir syke eller kommer i situasjoner som de ikke kan greie. Så denne kontoen setter vi litt inn på iblant, og henter inn rapporter fra dem hver gang vi er i Busia.

Det er en opplevelse å besøke dem i hyttene de bor i. Ofte er det jordhytter eller blikk skur som ikke er deres egne. De leier dem for noen shilling hver måned. Inventaret i en slik hytte er ikke stort. Vanligvis er det et kokekar i hjørnet, et par pinnestoler, eller noe som en gang var en salong, men nå er uten puter. Man sitter da bare på sprinkelverket.

Et forheng deler rommet i to. Innenfor forhenget er soverommet der det oftest ikke finnes madrass, men en matte som er rullet ut.

Som regel vil de servere oss mat når vi kommer, men vi er forsiktige med hva vi spiser. Noen ganger må vi bare takke og spise, men andre ganger er vi glade når vi drar fra en slik hytte og har fått en gave. Det kan ofte være en levende høne, eller en hane.

Ingen kan forstå disse mennesker uten å ha vært der og kommet i nær kontakt med dem. Å møte disse mennesker på nært hold er virkelig noe som tenner hjertet for mer innsats for misjonsarbeidet. Vi har hatt så mange bønnemøter i disse hyttene, og vi ser at hele håpet som disse enkene har er hva Jesus vil gjøre for dem i deres nød. Vi får se nøden, være Guds redskap for å bringe hjelp, og vi får også se gleden når mange av dem kommer til møtene og bringer sitt vitnesbyrd om at nå greier de å gi barna sine mat hver dag, og de greier også å betale sin husleie.

Del siden her…
  • Facebook
  • Email
  • Print

Filed Under: Misjon

20. august 2022 Av Oddvar Linkas

Barnehjem

Etter at skolen var i gang i det nye skolebygget ble vi fort klar over behovet for et barnehjem. Barn som ikke hadde noen til å forsørge seg var overlatt i en grusom fattigdom og nød. Det skulle ta tid før vi kom i gang med barnehjemmet. Vi kjøpte toMatteussom ikke lå så langt fra skolen. Vi bygde et barnehjem som kunne ha plass til noe over 20 barn. Det stor ferdig i 2014 og noen barn begynte etter hvert å flytte inn.

Her ser du noen bilder fra fronten av bygget, og det er også et bilde tatt fra den ene enden av bygget.

Et kjøkken er bygd separat i den andre enden av huset, og der kokes maten til de måltider som de har på hjemmet. Som du ser av bildet er kjøkkenet enda ikke skikkelig ferdig. Det behøves både benker og skap der inne. Men for de som arbeider ved barnehjemmet er rommet rene luksusen. Det er annerledes enn de små jordhyttene med gress-tak og jordgulv, og et bål midt på gulvet.

Og inne på barnehjemmet er det stas når de får besøk av hvite. De vet at de får hjelp og støtte av mennesker fra en helt annen kant av verden. I dag har vi 20 barn på dette barnehjemmet, og alle gjør sitt beste for at det skal være et virkelig hjem der man bor sammen som gode søsken og takker Jesus for den hjelpen de får, og som gjør det mulig for dem å leve et verdig liv. De får ikke bare bo på barnehjemmet og blir tatt hånd om av mennesker som er glad i dem, men de får også skole og fine skoleuniformer.

Ofte har vi samtaler med enker som er smittet av aids, og som har mindreårige barn som de bekymrer seg for. Vi har sett flere av disse enker dø, og i disse tilfeller er det veldig godt å kunne ha et hjem der vi kan ta hånd om barna deres. Vi kan jo ikke ta imot alle, men vi vil etter beste evne tre støttende til ettersom vi har midler til rådighet for å kunne lindre den store nøden som oppstår for barna.

Del siden her…
  • Facebook
  • Email
  • Print

Filed Under: Misjon

17. august 2022 Av Oddvar Linkas

Viktig orientering om virksomheten i Care Mission.

Velkommen til Care Mission Magazine nr. 2-2019

Oddvar Linkas

Jeg hilser deg med fred i JesusKristi navn. Jeg ønsker deg samtidig velkommen til et litt spesielt nummer av bladet. Etter flere forespørsler har vi valgt å benytte et helt blad til informasjon om hvordan arbeidet i Vekkelsessenteret og Care Mission er bygd opp. Det begynte med vekkelsesmøter i leide lokaler, og med enkle maskiner som vi benyttet for å trykke traktater og orientering til folk som mer og mer begynte å interessere

seg for dette arbeidet. Jeg var 19 år, og hadde besluttet ikke bare å følge Jesus som min frelser, men også som min Herre. Jeg kan huske noen av mine bønner når jeg hadde gått til sengs om kvelden: «Jesus, jeg vil alltid tilhøre deg. Du skal ha hele mitt liv. Om jeg skal møte vanskeligheter vil jeg likevel holde fast ved deg og ditt ord. 

Jeg ønsker at du skal bruke meg slik du vil, og la mitt liv bli en vandring som er drevet av din Ånd». Det var mange tanker som ble født i mitt indre, men jeg kjente enda ikke hva framtiden skulle bringe. Jeg kan huske at jeg i et bønnemøte fikk et syn av en kurv hvor det brant en ild. Plutselig fikk jeg se flere kurver rundt denne kurven, og ilden hoppet over til de andre kurvene og alle var blitt brennende. Jeg tok dette som et tegn på at Gud ville skape en ild i mitt hjerte som ved hans nåde også skulle bringes til andre mennesker. Og den dagen da Vekkelsessenteret ble registrert ble det laget en logo til minne om denne opplevelsen. Om du ser på logoen til både Vekkelsessenteret og Care Mission vil du ikke se en ild som faller, men en ild som alt er tent og som brenner. Det var dette som også ga meg inspirasjonen til å skrive sangen: «Jesus la ilden alltid brenne i min sjel, la din alter glød få bo i meg». La dette være min hilsen til deg denne gang som en start på din lesning av Care Mission Magazine. Jeg håper at det skal inspirere deg til å stå med i dette arbeidet og dermed også høste frukter av din tjeneste både i denne verden og i den himmelske verden. Takk fordi du vil lese med et åpent hjerte.

Broderhilsen i Herren Oddvar Linkas

Utgiver: Care mission.Redaktør: Oddvar Linkas 
Adresse: Postboks 555 1612 Fredrikstad E-mailadr. oddvar.linkas@gmail.com           Banknr.(IBAN NO46) 1503 01 90243Nettsider: care-mission.com Eller: vekkelse.noEttertrykk tillatt ved kildeangivelse.

Hele artikkel til en viktig orientering om virksomheten i Care Mission.

Gjennom tiden har vi fått forskjellige spørsmål om virksomheten som vi har forsøkt å svare på i direkte kontakt med mennesker, i møter, gjennom korte opplysninger i bladet, på CD, på DVD og i radio og TV.

Vi finner det nå greit å kunne gi dere alle en oversikt i forbindelse med de fleste av de spørsmål vi får underveis.
Jeg tror at dersom du leser igjennom bladet denne gang vil du være så godt informert at du også kan svare andre mennesker på spørsmål de har om denne virksomheten som du støtter.
Vi har helt fra begynnelsen vært påpasselige med å gi opplysninger ettersom arbeidet har vokst fram, og fortalt både om framgang og motstand som vi har møtt underveis.

Care Mission er jo en selvstendig virksomhet som ikke er underlagt noen menighet. For at folk skal forstå hvor vi står nar det gjelder den læremessige siden, så forkynner og praktiserer vi Guds ord som det står når det gjelder tro på Jesus, omvendelse, en ny fødsel, dåp i vann med full neddykkelse, Åndens dåp med tunger som tegn, helbredelse og andre nådegaver, forkynnelse om helliggjørelse, rettferdiggjørelse og helliggjørelse. 

Vi er åpne for å bringe vårt budskap ut til alle, men samarbeider kun med personer og menigheter som har samme syn. Dette hindrer forvirring blant de som skal lese og lytte til det budskapet som bringes ut gjennom de media vi har rådighet over. Selv om bladet denne gang er fylt med mange praktiske opplysninger håper jeg likevel at du får et inntrykk av en virksomhet som har et trygt åndelig fundament, og som også har et sunt og riktig forhold til all sosialhjelp som følger med et stort misjonsarbeide. 

Samtidig som Jesus samlet store skarer for å forkynne det glade budskap, ga han dem også legemlig føde. Han mettet både 5000 og 4000 ved guddommelige mirakler. Når det gjelder den virksomheten han ønsket at vi skulle gjøre ba han sine disipler å gå ut å vitne og forkynne om Jesus, helbrede syke og i tro være med å se at de åndelige nådegaver fortsatt fungerer.

Han ba oss også som troende mennesker å hjelpe enker og farløse barn. Vi ønsker å gå ut og vandre i de gjerninger som Herren legger ferdig foran oss, og med dette være med å bringe håp til de hjelpeløse og fattige barn og familier som vi møter under vårt misjonsarbeid. 

Når jeg nå går videre med orientering vil jeg si at vi er veldig takknemlige dersom du med både forbønner og timelige midler ønsker å være med i arbeidet gjennom Care Mission.

Åndelig og sosial balanse i misjonsvirksomhet

Dette intervju med Oddvar Linkas tar vi med først i bladet denne gang. Det belyser den vei som kristen misjon bør gå i sin utvikling for å lykkes som en misjonsvirksomhet. Mye godt hjelpearbeide blir gjort av ikke kristne organisasjoner, og det er vi takknemlige for. Mye godt arbeide blir også gjort av kristne organisasjoner, og det er dette vi vil fokusere på her og nå. Selv om mye godt arbeide blir gjort er det likevel en fare for at de sosiale og kulturelle ting blir prioritert på bekostning av det åndelige arbeidet. All hjelp er viktig, og vi vil ta opp med Oddvar Linkas hvordan han ser på disse ting og vurderer den hjelpen som Care Mission skal være med å bringe på sine misjonsfelt. 

Spørsmålene vi stiller er en samling av de spørsmål som vi får fra mennesker som begynner å interessere seg for Care Mission og gjerne vil vite hva de skal være med å støtte. Da begynner vi intervjuet:

Spørsmål: Som nevnt er det et spørsmål om hva man prioriterer i misjonsvirksomheten i Care Mission.
Oddvar: Det er selvfølgelig det åndelige arbeidet som det fokuseres på. At mennesker skal bli frelst og reddet for evigheten er vår aller største oppgave.

Spørsmål: Da var det vel også den åndelige siden som ble prioritert når du tok de første skritt på misjonsfeltet?
Oddvar: Ja, det er riktig. Det vil si at vår intensjon i starten var å støtte innfødte evangelister i Uganda, og vi reiste også dit for å begynne en slik virksomhet. Dette opplyste vi også om til de som hadde begynt å støtte arbeidet økonomisk. Dette var ikke vellykket, da vi straks fant ut at noen av de vi fikk kontakt med ikke var evangelister, og andre som var evangelister fikk støtte fra flere andre organisasjoner.

Spørsmål: Men vi som har fulgt med i rapportene fra Care Mission helt siden 2007 husker jo at Care Mission begynte å støtte et sosialt prosjekt, nemlig en førskole i Busia.
Oddvar: Det stemmer. Ved grensen mellom Uganda og Kenya lå en førskole der fattige enker drev skole for barn som ikke hadde mulighet for å kunne betale skolepenger. Og alle førskoler er skoler man må betale for å gå på, og ingen kan komme videre til vanlig folkeskole uten først å ha et dokument på at de har fullført en førskole. Så vi tok ansvar der og betalte hele driften av den skolen i flere år i begynnelsen.

Spørsmål: Men dette kan vi vel si var et sosialt foretak.
Oddvar: Jeg kan svare både ja og nei på det spørsmålet. Årsaken for at vi støttet dette prosjektet var at alle de enkene som drev denne skolen var kristne. De hadde sine faste bønnemøter, de underviste barna på skolen. De hadde 125 barn på skolen, og alle disse fikk høre om Jesus. Så i utgangspunktet tok vi dette som et skritt for den åndelige siden av Care Missions virksomhet, og ha til Jesus om at arbeidet skulle lykkes.

Spørsmål: Men, ved siden av skolevirksomheten, så dere noen resultater av at den åndelige delen dere satset på fikk gjennomslag?
Oddvar: Det gjorde vi. Vi fulgte jo opp arbeidet med regelmessige besøk, og vi så at det ble blant annet ble arrangert foreldremøter der det kunne være opp til et par hundre voksne tilstede. Og når vi var der så vi at disse møtene var en kombinasjon av orientering om hvordan deres barn utviklet seg på skolen, og et kristent møte der vitnesbyrd, sang og forkynnelse hadde sin plass. Det ble også servert mat til fattige familier under disse samlingene. Og det var i disse sammenheng vi først fikk se at evangeliets kraft fungerte i dette prosjektet. Mange av foreldrene kom til tro på Jesus og kom fram for å bli frelst i foreldremøtene, og etter hvert vokste det fram en menighet på flere hundre mennesker.

Spørsmål: Vi ser at når det gjelder bygninger som Care Mission setter opp, da er det stort sett barnehjem og skoler. Er det en spesiell årsak til det, og har dere planer om å utvide dette til flere ting?
Oddvar: Det er nok flere som har spurt om dette, og kanskje i første rekke tenkt på menighetsbygg. Der har vi nok ikke enda vært så aktive. Jeg har sett hvordan menigheter oppstår og begynner sine møter under trærne i bushen, og hvordan de fortsetter med å sette opp jordhytter eller enkle blikkskur som blir større og større ettersom menigheten vokser. Jeg har sett dem komme med en, to eller flere murstein som de vil gi til et bedre bygg, og jeg har sett at menighetens egne folk har vært istand til å sette opp sine egne bygg. Jeg har også sett at å kunne greie dette skaper en god følelse og et felles eierforhold til noe som de selv har ofret tid og krefter på. Jeg tror dette er en god ting som vi ikke bør ta fra dem.

Spørsmål: Betyr det at Care Mission aldri vil hjelpe til med menighetsbygg?
Oddvar: Nei, det betyr det ikke. Vi har forresten hjulpet til med et menighetsbygg i Uganda. Der kjøpte vi en toMatteustil den lille menigheten som holdt møter i en dårlig jordhytte. Og vi sa til de som ønsket at vi skulle hjelpe den menigheten at dersom de kunne hjelpe dem med å støpe en såle til bygget og sette opp veggene, da skulle Care Mission gjøre resten av bygget ferdig med tak, vinduer, dører, murpuss, maling etc. Og på den måten ble dette bygget satt opp.

Spørsmål: Er det andre bygg du kunne tenke deg å sette i gang med?
Oddvar: Ja, det er det. For eksempel små hytter til fattige familier. På dette området har vi forsøkt å gjøre noe, og vi har sett hvor stor hjelp det er for mennesker som faktisk ikke eier noe i denne verden. I de tilfeller vi har satt opp et slikt hus har det vært innenfor menighetsarbeide og den kristne omsorg som blir vist disse menneskene. Det er noen år siden vi har gjort disse ting, men kunne godt tenke meg noe slikt igjen. Behovene er meget store.

Spørsmål: Er det andre ting som du ser som gjøremål i fremtiden?
Oddvar: Ja, jeg kan tenke at det vil bli en utvidelse av det vi for en tid tilbake kalte for et prosjekt for enker. Det var en form for hjelp til selvhjelp for enker som ikke greier å skaffe seg selv og sine barn det de behøver for det daglige behov av mat og klær og et sted å bo.

Spørsmål: Det er vel kan hende også derfor at det begynte å bli bygd barnehjem?
Oddvar: Ja. Det var behovet som disse små hadde for det mest nødvendige i livet. Ofte satt jeg sammen med unge enker og samtalte med dem om deres barn. Noen av enkene hadde aids og var nær døden. De spurte om hjelp til sine barn, og om det var en mulighet for at vi kunne gjøre noe for barna når mamma var borte. Da snakket jeg ofte om barnehjem, og etter hvert ble dette også virkelighet for en del av disse bama.

Spørsmål: Men hvordan er situasjonen med de barna som kommer inn på barnehjemmene Care Mission har?
Oddvar: Den er veldig forskjellig, alt ettersom de har kunnet eksistere før de kom inn der. Noen av barna er også aids-smittet og må ha spesialbehandling. l og med at vår virksomhet er registrert og underlagt kenyansk lov. er vi helt ansvarlige for barna både når det gjelder helse, utdannelse og et verdig liv. Vi er helt selvstendig når det gjelder måten vi driver barnehjemmene pa, og benytter bare kristne arbeidere der, og gir barna den beste undervisningen om Jesus som de kan få.

Spørsmål: Har det blitt resultater av den kristne undervisningen som de får på barnehjemmene?
Oddvar: Det er det blitt. Nå har vi holdt på med barnehjem i noen år, og vi har sett at nesten alle de som har vokst opp på disse stedene har hørt budskapet om Jesus, de har tatt ham imot som sin personlige frelser, og i sine unge år blitt døpt i vann. Flere av dem er døpt i den Hellige Ånd og priser Herren i løste tunger. Og vi har grupper av massai jenter som er med i store frilufts kampanjer og synger og danser for Herren. De er også aktive i de lokale menigheter.

Spørsmål: Vi håper du i dette bladet kan gi oss en forklaring på hvordan arbeide både lokalt, nasjonalt og som et misjonsarbeide i andre verdensdeler er bygd opp. For det er jo et arbeide som stadig er under utvikling.
Oddvar: Det gjør jeg gjeme, og da kan hende vi skal avslutte dette intervjuet, og så skal jeg benytte bladet til å fortelle i detaljer hvordan arbeidet er bygd opp, og hvordan de forskjellige bygninger også er kommet opp og fungerer til sine formål.

Det har vært i Guds ledelse at vi har fått satt opp så mange bygg på så kort tid. I Kenya stiger prisene fort, og når vi ser tilbake fra den dagen vi begynte å bygge har nok verdiene på det som er satt opp steget med mange prosent. Ved Guds nåde har vi fått være i hans ledelse.

Da avlutter vi intervjuet, og vi sier takk for informasjonen så langt.

Jesaja 26:12:
Herre! Du skal hjelpe oss til fred. Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.

Begynnelsen 

Går vi helt tilbake til begynnelsen av den virksomheten som fungerer i dag må jeg fortelle hvordan den ble født fram etter at jeg forlot et kirkesamfunn som jeg hadde vokst opp i og var en del av i fjerde generasjon. Jeg var 19 år. Jeg ble døpt i den Hellige Ånd i et av kirkens lokaler, og jeg fikk se nødvendigheten av dåp i vann og ble døpt i en fri evangelisk forsamling i Fredrikstad. Dette forårsaket at jeg forlot den kirken jeg hadde vært medlem av. Jeg kom inn i Maran Ata bevegelsen, og reiste som evangelist der fra jeg var 20 år gammel. Etter et års tid sto jeg som forstander i Maran Ata Fredrikstad, og fungerte som det helt fram til 1964. 

Virksomheten fortsatte etter hvert under et annet navn, nemlig Vekkelsessenteret. 

Jeg hadde en tid gitt ut traktater og kontaktbrev og kalt den virksomheten for Vekkelsessenteret. Nå ble menigheten kalt med det samme navn.

I 1970 begynte jeg å besøke menigheter i London. Jeg fikk kontakt med flere forsamlinger med Vestindiske folk, og vi begynte å støtte en radiostasjon på Barbados i de Vestindiske Øyer. Det fortsatte med at jeg hadde møter i London flere ganger i året. I 1980 ble misjonsarbeidet flettet inn i virksomheten, og fikk bare en egen konto i vårt regnskap. Det var Afrika, nærmere besteMatteusKenya som ble vårt første misjonsfelt, og senere hadde vi også en del arbeide i Tanzania. 

Etter hvert startet vi også opp misjonsarbeide i Polen, dit vi regelmessig sendte trailere med brukte klær etc. I 1996 tok vi også over en misjonsvirksomhet i India, og reiste i noen år også dit hvor vi bygde opp barnehjem som hadde ca 100 barn, og vi støttet evangelister og møtekampanjer både der og i Afrika. Vi underholdt til sist 50 evangelister i Kenya og 50 evangelister i India. Det var en virksomhet i vekst.

I 2006 opplevde vi en splittelse i menigheten i Fredrikstad, og etterhvert som vi hadde samtaler med hverandre ble vi enige om at de som gikk ut (som stort sett var yngre mennesker) skulle overta misjonsvirksomheten, mens jeg skulle bli den ansvarlige for Vekkelsessenteret og virksomheten her hjemme.
Fra da av fungerte ikke misjonen under Vekkkelsessenteret lenger.

I slutten av 2006 ble Care Mission registrert som en ny misjonsvirksomhet med sitt eget regnskap.
Da vi ikke kunne registrere eiendommer i Kenya under Care Mission i Norge,  måtte vi den første tiden registrere eiendommer som leide eiendommer under navnet Oddvar Linkas.

I 2011 registrert vi Care Mission Kenya, som en kenyansk registrering med bare norske medlemmer i styret. Dette gjorde at vi nå kunne registrere alle eiendommene under Care Mission Kenya, og vi behøvde ikke lenger å betale årlige leier.

I mange år har Oddvar Linkas hatt et eget firma som en tid het Star Produkter. Dette satte, han nå nytt navn på og det ble TVøst. Gjennom dette firma går all salgsvirksomhet i forbindelse med trykksaker, CDer, DVDer osv. Og under denne virksomheten foregår også produksjon av disse nevnte ting, og dermed også innkjøp av alt utstyr til dette pluss til TV studio og tilhørende utstyr. Når det gjelder Vekkelsessenteret og Care Mission er disse registrert som virksomheter som er fritatt for både inntektsskatt og formuesskatt. Men TVøst er registrert som en forretningsvirksomhet som er underlagt både merverdiavgift og annen skatt.

På denne måten holder vi både Vekkelsessenteret og Care Mission utenfor forretningsvirksomhet, og driver disse kun med frivillige offer som kommer inn til arbeidet. Vi er ikke registrert som en virksomhet der de som ofrer til arbeidet kan få trukket av på skatten. Men er du med å gi så vet du at det du gir går til de formål som er annonsert i våre blad som vi sender ut gratis hver annen måned.

Senere har vi registrert massai hjemmet som er kalt Price of Peace.
Vi har registrert skolearbeide som er kalt Olkaijado School.
Og vi har registrert barnehjemmet med navnet Olkaijado Children Home.

Disse tre registreringer fungerer under Care Mission Kenya. Alle som arbeider i de forskjellige virksomheter vi har på misjonsfeltet er innfødte, og de er kristne mennesker som tar ansvar for både åndelige og sosiale behov. Som du sikkert forstår er det viktig for oss å få gjort alt grunnarbeide for misjonen på riktig måte. Dette for å slippe flest mulig triste overraskelser i
ettertid. 

På neste side har jeg fotografert av noen tinglyste skjøter vi har på tomtene våre i Kenya. Gjennom vår advokat har vi nettopp hatt en gjennomgang av alle våre dokumenter i forbindelse med tomter, bygninger og virksomhet, og fått bekreftet at de er legale, og uforanderlige uten vår vilje.

Jeg håper at dette er en grei innføring i hvordan virksomheten begynte og hvordan den har utviklet seg fram til idag.

Eier Care Mission alle tomter og bygninger?
Hvordan er eierforholdene i virksomheter som drives der?

Foreløpig eier Care Mission Kenya alle tomter og bygninger, men også de forskjellige avdelinger av arbeidet som foregår på disse stedene. Men i hver avdeling er det et styre av innfødte som er ansvarlig for at driften følger kenyansk lov. 

I Kenya er det en lov som sier at den som er rette eier av tomtene er også eier av det som er bygd på tomtene. Jeg tror at også for framtiden vil det være Care Mission Kenya som vil stå som eiere av tomter og bygninger. Det vil gjøre det mulig for oss å følge opp hva de forskjellige bygg blir benyttet til, samtidig følge opp vedlikehold av alt sammen. Det vil også hindre at eventuelt nye generasjoner tar i bruk tomtene og bygningene til helt andre ting enn de er bygd for. 

I samtaler med ledere for kristen virksomhet i Kenya og Tanzania har jeg fått opplyst at misjonsarbeidet deres har mistet mange eiendommer på grunn av at de ble overført til de innfødte. Og vi vil ikke falle i den grøfta.
Når det gjelder eierforholdet i Busia og den nye tomta i Lomgosua, står vi helt fritt om vi vil leie bort eller selge deler eller hele tomtene og de bygg som er satt opp. Når det gjelder tomta i Kitengela har vi skrevet en kontrakt med de som ga oss tomta at den skal benyttes til misjonen, og alt som drives på den skal drives av Care Mission Kenya. Det betyr da at alle underavdelinger der må være under Care Missions kontroll. Allt må følges opp, regnskap kontrolleres. Vi kan ikke selge eller leie bort deler av denne tomta.
Når det gjelder arbeide som gjøres i Busia og som muligens settes i gang på den nye tomta i Lorngosua så er det mulig at vi etter hvert når vi ser at alt drives godt og sikkert at vi da kan overlate hele ansvaret, f. eks for en skole eller et barnehjem, til de innfødte, og at vi da bare tar inn en husleie for å holde bygningene ved like. Men dette er ikke aktuelt i dag.

At vi eier tomter og bygninger er egentlig noe vi også orienterte om ganske tidlig i virksomheten. Vi har hatt bare positive reaksjoner på dette, og jeg kan nok si at om folk blir kjent med Afrika og deres kultur vil mange bli overrasket over hvor forskjellig den er fra det vi opplever her hjemme i Europa. Holdninger og handlinger kan være så vidt forskjellige fra det vi er vane med, og for oss og alle dere som støtter dette misjonsarbeidet styrer vi denne delen av arbeidet på en så sikker å stø kurs som det er mulig å gjøre det. Vi har valgt den løsningen som vi ser er best, og vi har også i det tilfellet søkt Herren om råd. Vi står ansvarlig for ham. og for alle våre givere.

Kan du si litt om hovedbygget i Fredrikstad?
Hvordan er det innredet, og hva foregår der?

Det er det veldig interessant å si litt om. Som nevnt er bygget nå to bygg som er slått sammen, med gjennomgang mellom disse. Det eldste av disse hus har nå en leilighet og en liten hybel som er utleid til folk i menigheten her. I første etasje er det ei stue som vi kaller bondestue. Den har plass til ca. 30 mennesker, og her er det plass for samtaler, bibelundervisning etc.

Det er også lagerrom i dette bygget, og det er soveplasser for tilreisende som kommer. I det store bygget er det en stor møtesal der vi har hatt over 300 mennesker inne. Men i dag er den mest benyttet til TV studio som vi har bygd opp der med belysning, green-screen opplegg, kameraer, teknisk rom med mulighet for å styre alle kameraene fra det tekniske rommet uten å ha noen som betjener kameraene i salen. Salmenes boken er selvfølgelig også benyttet til våre ukentlige møter. Vi har også i dette bygget ovemattingsplasser for f. eks. forkynnere som skal bo der en uke eller to. Vi har også et stort og to mindre kontorer. Vi har et lagerrom for ferdige produkter som er til salgs. Og vi har et stort lager for diverse ting, bl.a. av brukte klær som skal til Afrika eller øst Europa.


Det er også en garasje i dette bygget. Et rom som vi kaller for «postkontoret», ligger også like ved vestibylen. Der ferdiggjøres blader, hefter, bøker CDer og DVDer, og der blir de pakket og sendt ut. Vi har mye plass, og vi kan faktisk få plass til mer virksomhet her dersom det er plass det er snakk om. Dette er en velsignelse fra Herren. Gjennom hele den tiden siden vi kjøpte disse bygningene har Herren sendt arbeidere både til å bygge og sette stedet i stand, og han har også sendt arbeidere så vi har kunnet drive med så mange forskjellige ting som vi egentlig gjør. 

Noen sier til oss at vi kunne vel kutte ned på noe av dette så det ikke ble så stor jobb og så mye tid til denne tjenesten. Men når jeg ser på arbeidet vet jeg ikke hva vi skal kutte ut. Jeg er i grunnen tent for å fortsette i samme spor, med samme iver og glød som jeg hadde i min ungdom. Bygget er som sagt stort, men det arbeidet som nå har utviklet seg i stor fart er også blitt stort og vil etter hvert behøve mer plass. Vi er i alle fall veldig takknemlige til alle som gjennom årene har bidratt til at vi i dag har et så bra bygg som nå står som et hovedkontor for misjonsarbeide både her hjemme i vårt eget land, i skandinavia og Polen og i Afrika.

Hvor mange er det som arbeider i Care Mission her i Norge?
Hvor stor prosent går bort i administrasjonsutgifter?
Alle avdelinger behøver vel å være betjent?

Jeg er glad jeg kan svare veldig positivt på alle disse ting. Jeg vil svare på det siste spørsmålet først, og nevne noen av de gjøremål vi har.

1 : Møtevirksomhet
2: Radiosendinger ( 7 timer hver uke)
3: TV opptak.
4: Kontakt med misjons feltene via telefon, sms og mail..
5: Utsendelse av Care Mission Magazine 6 ganger i året på norsk og polsk.
6: Utsendelse av Lydavisa til norske givere 6 ganger i året.
7: Kontaktbrev hver måned.
8: Skrive og trykke Care Mission Magazine
9: Sette sammen Lydavis med misjons rapporter etc.
10: Skrive og trykke hefter og bøker.
11 : Besøke personer, familier og menigheter med orientering etc.
12: Kjøkkentjeneste, rengjøring og rydding i bygningene
13: Trykke bibleundervisning på norsk og engelsk.
14: Besøke steder i våre egne land, Polen og Afrika.
15: Føre regnskap for Vekkelsessenteret, Care Mission, Care Mission Kenya og også for TV øst.
16: Pakke og sende ut bestilte varer.
17: Tilsyn med vedlikehold av bygget.
18: Betjene Care Missions nettside.
19: Korrespondanse og forbønnstjeneste.
20: Programskaping for TV program som sendes over to TV kanaler pr. uke.

Spørsmål nr. 2: Ca. 20 % av det som kommer inn går til betaling av utsendelse av orienteringsstoff via trykksaker , CD og DVD. Ved siden av dette betaler vi strøm, noe vedlikehold og reiser for innfødte som kommer til oss på besøk for å orientere om sin tjeneste i Kenya.

Spørsmål 3: Til alle disse oppgavene er vi 12 stykker i arbeide. Det er en kjensgjerning at mange av oppgavene faller på ganske få personer, men sammen greier vi å betjene alt dette. Alle arbeider «dugnad». Ingen av oss er lønnet, og det er derfor at også så stor prosent av innkomne midler går ut til misjons feltene og vi kan gjøre så mye på kort tid.

Del siden her…
  • Facebook
  • Email
  • Print

Filed Under: Misjon

Footer

Hør på Lydavis her:

Lydavis 2 – 2025

VELKOMMEN
til møter på
Vekkelsessenteret:
Lørdager kl.18:00

Kontakt oss her


    Care Missions lokaler

    Glemmengata 67 – FREDRIKSTAD
    • Hjem
    • Om
    • Misjon
    • Video
    • Innlegg
    • Media

    Care Mission © 2025

    Bankkonto: 1503 01 90243

    webdesign s@m - Logg inn

    1002881