I møtene vi besøkte fant vi at det var mange enker. Vi begynte å finne ut hvorfor, og hvordan vi kunne hjelpe dem. De fleste av dem var unge, hadde barn, men de var ikke i stand til å forsørge dem.
Det er to ting som forårsaker at det er mange enker i Busia. Det er aids, og det er at mange menn blir drept i stammekrigene som ofte oppstår under presidentvalg etc.
Disse enkene tilhører, etter deres tradisjon, den familien de er kjøpt inn i. Det er en regel hos flere familier der at den eldste bror til den avdøde mannen kan overta hans kone, men de barn som blir født skal tilhøre den avdøde mannens slekt.
Det er mange tradisjoner som vi må lære å forstå og handle ut ifra dette for å kunne hjelpe. Det beste er selvfølgelig at disse enkene kan livnære seg selv og sine barn, og ha sin egen lille hytte å bo i. Så vår måte å hjelpe disse på er at hver gang vi er ute i Busia har vi et møte der vi samtaler bare med enker om deres personlige behov, deres situasjon, og om de kan se noen utvei dersom de får litt økonomisk hjelp.
På denne måten har vi fått i gang et prosjekt der vi gir enker et startbeløp for å kunne begynne sin egen business. I dag er det mange av dem som kjøper grønnsaker i Uganda og tar dem med til Kenya for å selge og tjene noen penger på det. En kvinne reiser de ca 500 km til Nairobi og kjøper brukte sko som hun tar med til Busia og selger på markedet der. Andre lager «shakol» en type kull som brukes til å lage bål under kokekarene. Det er mange forskjellige foretak. Og de har nå dannet en gruppe der de har sin egen bankkonto. Der legger de til side noe penger hver måned så de kan være med å hjelpe noen som eventuelt blir syke eller kommer i situasjoner som de ikke kan greie. Så denne kontoen setter vi litt inn på iblant, og henter inn rapporter fra dem hver gang vi er i Busia.
Det er en opplevelse å besøke dem i hyttene de bor i. Ofte er det jordhytter eller blikk skur som ikke er deres egne. De leier dem for noen shilling hver måned. Inventaret i en slik hytte er ikke stort. Vanligvis er det et kokekar i hjørnet, et par pinnestoler, eller noe som en gang var en salong, men nå er uten puter. Man sitter da bare på sprinkelverket.
Et forheng deler rommet i to. Innenfor forhenget er soverommet der det oftest ikke finnes madrass, men en matte som er rullet ut.
Som regel vil de servere oss mat når vi kommer, men vi er forsiktige med hva vi spiser. Noen ganger må vi bare takke og spise, men andre ganger er vi glade når vi drar fra en slik hytte og har fått en gave. Det kan ofte være en levende høne, eller en hane.
Ingen kan forstå disse mennesker uten å ha vært der og kommet i nær kontakt med dem. Å møte disse mennesker på nært hold er virkelig noe som tenner hjertet for mer innsats for misjonsarbeidet. Vi har hatt så mange bønnemøter i disse hyttene, og vi ser at hele håpet som disse enkene har er hva Jesus vil gjøre for dem i deres nød. Vi får se nøden, være Guds redskap for å bringe hjelp, og vi får også se gleden når mange av dem kommer til møtene og bringer sitt vitnesbyrd om at nå greier de å gi barna sine mat hver dag, og de greier også å betale sin husleie.
