2Tim 4:18
Herren skal fri meg fra all ond gjerning, og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være æren i all evighet! Amen.
Leser vi hele kapittel 4 ser vi at Paulus deler med oss vanskelighetene med hans nåtid, vanskeligheter fra hans fortid og håpet han har for fremtiden. Paulus reflekterer over sitt liv og tjeneste. Han ser seg rundt, ser tilbake og så ser han fremover. Med målstreken i sikte, mens han øker tempoet, oppsummerer Paulus sitt dynamiske liv og håpet om framtiden. Det vi lærer av denne aldrende apostelen vil gjøre oss i stand til å løpe godt i dag, samtidig som de oppmuntrer oss til å avslutte sterkt i morgen.
Paulus’ ord er diktert, sannsynligvis til Lukas, kort tid før hans martyrdød ved dekret fra den romerske keiseren Nero i år 66 e.Kr. I tretti år har han reist, vært vitne, arbeidet og forkynt i hele middelhavsverdenen. Han har blitt forsvart og hatet, hjulpet og angrepet, velsignet og forbannet. Uansett hva annet som kan sies om hans tro og liv, det var absolutt ikke kjedelig! Paulus holder ut i fengsel og i påvente av at han blir henrettet, og begynner i vers 6 og 7 med to levende fakta som forteller oss om sine vanskeligheter.
2Tim 4:6-7
6 For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår.
7 Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.
For det første ser Paulus på seg selv som et «offer» i ferd med å bli ofret. Hva sier apostelen? I det gamle Roma endte banketter vanligvis med et spesielt ritual: den symbolske handlingen med å helle ut en kopp vin på bakken til ære for de romerske gudene. Her låner Paul dette bildet. Han sier at livet hans er et offer som er utøst for Herren Jesus Kristus. Selvfølgelig passer dette med Paulus sin tro på at hele livet skal komme under Kristi herredømme. Hele livet er å betrakte som «et levende offer, hellig, velbehagelig for Gud»
For det andre forteller Paulus også at vanskelighetene han møter snart vil opphøre. Han skriver: ” For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår.”. Ordet ”bortgang” er et ord som har mange betydninger. For det første kan det bety å heise et anker og sette seil. Det ser ut til at Paulus så på sine nåværende vanskeligheter og sin forestående død som en løslatelse fra verden. Paulus så døden som en mulighet til å seile inn i evigheten. En annen betydning for ordet ”bortgang” refererer til å slå og ta ned et telt. Apostelen lengtet etter å bli befridd fra sin forslåtte og ødelagte kropp, sitt jordiske telt, nå lenket i fengsel. Han forutser martyrdøden som en stedsendring og en reise hjem. Som han sa til de kristneI Filippi, ”For for meg er livet Kristus og døden en vinning.”. Paulus venter på å bli løslatt fra sine nåværende vanskeligheter for å dra bort og være med Herren.
Samtidig bekrefter Paulus Guds suverenitet over liv og død. Han stoler på en personlig og medfølende Frelser og Herre som ikke vil legge på ham en byrde som er større enn han med Herren vil være i stand til å bære. Paulus setter sin tillit til Guds vilje og vei. Han hviler på Guds løfter midt i den verste trengsel, og har sitt blikk festet på sitt mål, nemlig himmelen. På denne måten er Paulus fast bestemt på å vente på Herren.
”Jeg har stridd den gode strid.” Ordet ”strid” i den opprinnelige teksten kommer fra et ord som kan referere til enhver atletisk konkurranse i spillene. Denne setningen har en mye bredere betydning enn vi vanligvis forbinder med en kamp. Det viser en idrettsutøver som kommer av banen, etter å ha gitt alt og sitt beste. Her sier Paulus sannferdig at han har gitt alt for Kristus.
”fullendt løpet.” Etter å ha gitt sitt beste, ser Paulus nå på å krysse målstreken. Det er lett å starte et løp. Det er lett å løpe hardt noen mil. Men det er mye vanskeligere å fullføre et langdistanseløp, og enda vanskeligere å avslutte sterkt.
Jeg tror at Paulus forteller Timoteus og hver enkelt av oss at kristenlivet ikke er en sprintkonkurranse. Det er snarere et langdistanseløp, en utfordring av maraton-typen, som lokker oss til å løpe godt, holde tritt, holde fokus og avslutte sterkt.
Paulus sier:
Apg 20:24:
Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. .”
I begge disse sitatene er ordet for ”løp” ordet dromon. Det er et ord som har en bemerkelsesverdig plass i den antikke gresk-romerske verden.
Historikere forteller oss at i år 490 f.Kr. ble en gresk dromo, en løper-budbringer ved navn Pheidippides sendt av en gresk general for å informere innbyggerne i Athen om at perserne hadde blitt beseiret i slaget ved Marathon. Pheidippides løp visstnok en rute som tok ham sørover langs kysten og opp og over en rekke kyst-bakker før han løp ned til Athen, et langt løp. Ifølge legenden, da han ankom Athen, kunngjorde Pheidippides: ”Gled dere. Vi seiret!” Så falt han død om!
Så avslutter apostelen sitt tilbakeblikk på livet sitt med å si: «Jeg har bevart troen.» Det Paulus forteller oss er at han har kjørt løpet i henhold til reglene. Her er Paulus, på slutten av løpet, som bekrefter at hans løfter er holdt. Og til hvem ble disse løftene gitt? Til hans Herre. Paulus sier at gjennom det lange, ensomme, vanskelige og krevende løpet har han holdt Kristus øverst i sitt hjerte og sinn. Hans livsmål i tretti år har vært å være lydig mot Kristi kall. Troen hans har blitt sterkere, selv om den har blitt testet. Og Herren Jesus, som Paulus har satt sin lit til og som Paulus har levd for, har holdt og båret Paulus i tykt og tynt. Herrens nåde er tilstrekkelig for alle hans behov!
2Tim 4:8
Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.
Å bære en slik krone var den største æren som kunne komme til enhver idrettsutøver. Men denne kronen ville i løpet av noen få dager visne. Paulus vet at det er en krone for ham som aldri vil visne, og denne rettferdighetens krone er Guds lønn til dem som er trofaste og lydige mot Hans Sønn.
Som Paulus skriver til Timoteus, vet han at han i løpet av svært kort tid vil stå foran det romerske dommersetet og at rettsaken hans bare vil ha ett utfall. Han vet at Neros dom vil bli fullført. Dommerne i Roma var ikke rettferdige. Hvis de var det, ville de ha løslatt Paulus. Hvor mange ganger hadde han blitt stilt fram i den ene retten etter den andre! Men nå står han overfor sin siste Dommer, sin Herre og Frelser Jesus Kristus, den rettferdige Dommer som alltid dømmer riktig. Paulus bryr seg ikke om de fordømmer ham så lenge han hører sin Mesters stemme si: ” Vel gjort, du gode og tro tjener! ”
Dette er Paulus` håp og glede når livet hans nærmer seg slutten. Han ser fremover med selvtillit og sikkerhet. Han deler sin glede med Timoteus, og minner sin unge venn om at denne kronen venter ikke bare ham, men også Timoteus og alle andre som stoler på, tjener og lever for Kristus.
Har du samme slags håp og forsikring? Du kan føle deg presset på alle sider. Utfordringene kan til tider virke nådeløse. Du føler kanskje mye som Paulus må ha følt. Likevel, har du håpet og tryggheten som han visste da hans død nærmet seg?
Paulus møtte Jesus på vei til Damaskus.
Der begynte hans vandring og tjeneste.
Et møte med Jesus vil også være din start på en vandring og en tjeneste i Guds rike.
Enten løpet nettopp har begynt, når midtpunktet eller nærmer seg mål, kan du ha Guds fred i livet ditt, og du kan eie fred med Gud. Hvordan? Gjør det Paulus gjorde. Han bekjente sin synd og innrømmet sitt behov for Guds tilgivelse. Han aksepterte Guds kjærlighet og aksepterte Guds Sønn, Jesus Kristus som hans livs frelser og Herre. Det var det Paulus gjorde, og det er det hver enkelt av oss må gjøre. Bare med Herren vil vi være i stand til å løpe livets løp etter beste evne, og bare med Herren vil vi kunne avslutte sterkt.
Mens du og jeg løper løpet som ligger foran oss i dag og i morgen, ta deg tid til å reflektere over ditt løp. Husk Paulus’ ord til Timoteus. Innse at med Herren kan du også kjempe kampen, løpe løpet og beholde troen. Med Herren kan du løpe godt og avslutte sterkt!
