Kitengela «Tilfluktssted»
Det var på morgenen 1 januar i 2011? at jeg hadde et syn. Jeg så en stor slette, uten trær eller hus. Den var helt lik disse slettene hvor massaistammen i Afrika vanligvis har sin buskap. Jeg fikk se det kom opp et langt hus, og idet synet forsvant så jeg et mindre hus kom opp ved siden av det andre.
Jeg ringte straks til en misjonær som jeg kjenner og som var i Kenya da. Jeg spurte om han kunne undersøke om det var noe massailand til salgs. Samme kveld ringte han meg tilbake og fortalte at det var land til salgs bare ca. 35 km fra Nairobi.
Før jeg reiste ut for å se sa jeg til mine nærmeste medarbeidere at jeg ønsket to tegn på at jeg handlet rett. Landet skulle se ut slik jeg så det i synet, og de ca. 8 mål som jeg så skulle ikke koste mer enn 200.000 norske kroner. Dette visste jeg var en meget lav pris for land så nær hovedstaden Nairobi.
Februar måned samme år reiste jeg til Kenya og dro også ut for å se dette landet som var til salgs.
Selgeren fulgte meg fra Nairobi sammen med noen venner han hadde. Vi kjørte gjennom områder som var godt bebygd, og der det også var busker og trær. Plutselig tok vi av fra hovedveien og kjørte ca. 5 km, så stoppa de bilen og sa: «Her er det». Jeg så på tomta og den var helt tom for trær og hus. De spurte meg hvor mye land jeg behøvde. Jeg svarte at jeg behøver ca. 8 mål. Men så kom mitt spørsmål: «Hva må vi betale for 8 mål her?» De sa at 8 mål er det samme som 2 acre, og de ville ha 200.000 norske kroner. Det var akkurat den summen jeg hadde nevnt før jeg reiste ut. Da sa jeg: «Jeg kjøper dette landet». Nå begynte en merkelig samtale. Han sa: «Dere trenger ikke 4 mål til da? Det er en ekstra acre som på en måte hører til dette landstykke». Nå begynte jeg å tenke penger, og svarte at det avhenger egentlig av hvor mye jeg må betale for dette landet. Han så på kona si og svarte: «Kona mi og jeg har snakket sammen om dette. Vi vet at dere skal drive misjonsarbeide, og vi har besteMatteusoss for at dere skal få alle disse 3 acre, altså 12 mål land absolutt gratis».
Da var «handelen» gjort. Og deres spørsmål om hva vi skulle benytte landet til var faktisk vanskelig for meg å svare på. Jeg hadde bare sett landet og de to hus som kom opp. Jeg spurte hvilket behov som var det største for massaiene som bodde ute på slettene. De fortalte at det største problemet var at fedrene selger sine små døtre til gamle menn som tar dem til koner. Fra ca. 9 års alderen og oppover tar de sine døtre og omskjærer dem, og deretter selger de dem. Flere av disse jentene rømmer fra sin familie før de blir solgt, andre rømmer fra den mann de blir solgt til. Myndighetene har et kontor jentene kan henvende seg og at de som har omskjært dem og gifta dem bort får en straff på 7 år i fengsel, fordi dette er imot kenyansk lov. Men massaistammen holder fast ved sine gamle tradisjoner og lyder ikke kenyansk lov.
Når de fortalte meg dette kom det tydelig fram at de ønsket jeg skulle gjøre noe for disse jentene. Jeg svarte at det skal vi begynne å arbeide med på dette landet. Jeg behøver bare en arkitekt som kan hjelpe meg. En av de som var med oss sa: «Jeg er arkitekt, og jeg kan hjelpe deg». Jeg spurte om han kunne lage en liten skisse over et slikt hjem som kunne ta imot i alle fall ca. 20 jenter. Samme kveld møtte han opp der jeg bodde på et hotell like utenfor Nairobi. Han sa: «Jeg er ferdig med tegninga, men det blir et veldig langt bygg». Enda mer følte jeg at jeg var på rett kurs. Jeg svarte: «Ja, jeg vet det blir et langt bygg». Han viste meg tegninga der det var en inngang til resepsjon, og et kontor. Og det var andre innganger til et oppholdsrom der man kunne samles for samtaler, lekser, sang og musikk etc. Det var en stor spisesal og et stort kjøkken. Det var flere dusjer og toaletter, og det var 6 soverom, hvert av dem for 4 jenter. Altså var det plass til 24 jenter i bygget. Jeg var veldig glad og tenkte at dette er virkelig noe å fortelle når jeg kommer hjem.
Jeg sto akkurat på farta til å dra ut til flyplassen og dra hjem da en kvinne kom og sa: «Kan jeg stille deg et spørsmål? Dersom du må si nei, så er det greit, men om du sier ja så er det godt for oss å ha greie på hvordan dette går videre». Jeg ba henne komme med sitt spørsmål som ble enda en stadfestelse på at jeg var på rett plass, på rett tid, og hadde tatt den rette beslutningen. Hun sa:» Du forstår at når man åpner et slikt hjem har ikke betjeningen, de som arbeider der, lov til å bo i samme bygget. Er det mulig at du kan sette opp et lite hus ved siden av hvor de kan bo?»
Kan du se for deg hvordan alt skulle komme på plass?
Ganske fort ble byggingen satt i gang på det store bygget. Det ble faktisk påbegynt mens vi ikke var helt ferdig med skolebygget i Busia. Til slutt sto det ferdig og det var tid for åpning.
Det var folk både fra Norge og fra Polen med oss ned da vi skulle åpne dette hjemmet.
6 jenter hadde blitt brakt til oss med spørsmål om vi kunne hjelpe noen av dem. Vi valgte å ta inn alle 6 med det samme, og et ektepar sto klar til å slå seg ned på stedet og styre denne plassen både med administrasjon og med å stille som kokke på det fine kjøkkenet. Så det ble disse to, som også hadde 3 små barn, som slo seg ned der, og vi tok inn en vaktmann for å ha oppsikt med stedet. Det var jo enda ingen skikkelig inngjerding.
Under arbeidet med bygget hadde det også kommet på plass et stort vanntårn. Vi kontaktet først et firma for å få en vurdering om muligheter for vann, og også en prisantydning for å bore etter vann. Vi fikk straks høre at alle de andre som hadde boret etter vann i distriktet hadde måttet bore over 100 meter ned, og fått saltholdig vann som ikke kunne benyttes hverken til drikkevann eller til bygging der de behøvde vann for å blande sand og sement. Og de som hadde boret kunne få opp til ca. 10.000 liter pr. dag, med dette vannet. Vi tok likevel sjansen på å bore, og det som skjedde ser vi på som et mirakel. Etter ca. 60 meter kom det vann. Vi sendte vannet inn til test, og fikk svar at det var helt fri for salt, og at det kunne drikkes. Og på toppen av det hele fortalte de at vi kunne pumpe opp over 6.000 liter pr. time. Det betød at vi ville ha nok vann til oss selv, men også ha mulighet til å selge vann til våre naboer. Når vi stilte spørsmålet om de forsto hvorfor vi fikk så bra vann, svarte sjefen for firmaet: «Vi forstår ikke dette. Den eneste forklaringen vi kan finne er et det går en elv under tomta deres, og vi har boret midt i elva!»
Det var merkelig. Jeg hadde kjøpt tomta fordi det stemte med hva jeg hadde sett i synet, og også fordi prisen stemte. Men jeg hadde ikke registrert at her er hverken vann eller strøm. Vi er i ødemarka.
Nå hadde det seg slik at en dag vi kom til stedet fikk vi beskjed om at vi var bedt til lunsj hos et ektepar som hadde bosatt seg ute på sletta, ikke så langt fra vår eiendom. Da vi kom dit fortalte de oss at de var kommet fra et sted i Kenya som lå ca. 600 km borte. De ville bo nærmere Nairobi, men var ikke vane med å bo midt i en by. Derfor slo de seg ned der. De fortalte at de var pinsevenner og hadde vært på en møte like ved siden av der hvor vi drev og bygde. De så bygningen og hadde spurt hvem det var som arbeidet og bygde midt i ødemarken der de ikke visste om hverken vann eller strøm. Vi hadde i mellomtiden undersøkt hva det ville koste å strekke strøm fra tettbebyggelsen og ut til oss, og det ville komme på ca. 1 million norske kroner. Men kona i huset der vi satt nå sa: «Jeg arbeider i regjeringen i Nairobi, og har med vei og strøm å gjøre. Jeg har tatt dette opp med mine overordnede, og spurt hva vi kan gjøre når vi ser de kommer fra fremmede land for å hjelpe oss. Og nå er det besluttet, sa hun, at det skal legges strømledninger ut til dere helt gratis.
Disse ting jeg forteller her er jo mirakler.
Men på tross av disse mirakler så vi at behovet videre også var stort.
Vi forsto at å drifte dette stedet ville bli betydelig dyrere enn å drifte et barnehjem der vi selv hadde en skole vi kunne sende barna til. Her sto vi overfor behovet for mat, klær, skolepenger først for de som gikk i vanlig skole, men også garanti for skolepenger til videregående skoler. Ved siden av dette var jo flere av jentene så misbrukt at de behøvde mye legebehandling og også operasjoner. Alt dette kostet penger og vi måtte ganske raskt tenke på selvhjelpsprosjekter.
Vi satte da opp en førskole som vi håper skal bringe noe inntekter etter hvert.
Og for at vi skal kunne ha en skole på stedet må vi også ha en skolebuss som skal frakte barna både til og fra skolen. Og det har vi kjøpt inn.
Ved siden av det har vi også bygd et hønsehus og kjøpt inn 200 kyllinger som nå er store og legger egg som vi kan selge.
Vi har også midlertidig ansatt en gartner som har laget hele opplegget for en grønnsakhage på en acre, altså 4 mål. Her skal vi prøve ut hvilke grønnsaker som er lettest å dyrke i den jorda som er der, og også finne steder der vi kan levere varene.
Vi regner med at i januar 2016 skal vi gjennomgå virksomheten i Kitengela med alle detaljer både med vedlikehold, drift og mulige framtidsplaner.
