Hebreerne 12:18-20
18 For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på, til flammende ild og skyer, mørke og storm,
19 til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, bad om at det ikke måtte bli talt mer til dem.
20 For de kunne ikke utholde den befaling som ble gitt: Om det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines!
Jesus er mellommannen for en ny pakt:
Hebreerne 12:22-24
22 Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader,
23 til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,
24 til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.
Først blir vi vist et bilde av det mørke Sinai, og deretter av det solbelyste Sion som et nådens fjell. Selv om ikke vi trenger å frykte for en fortærende ild, er Gud likevel en fortærende ild. Gud er den samme.
Mange har forsøkt å beskrive Gud som annerledes i Det Nye Testamente enn det han var i Det Gamle Testamente, men vi vet at han er den samme. Mange ganger har mennesker glemt den gudsfrykt som skulle prege alle de som går inn i hans nærhet. I Det Gamle Testamentet kan vi lese om den forbannelsen som kom over mennesker som ikke hadde respekt for Gud og hans nærhet. Stedet vi står på er hellig grunn, og det er viktig å stå der uten å oppleve dom.
Sju fortellinger som beskriver resultatet av en feil framtreden for Gud og Guds verk:
1: Nadab og Abihu:
3 Mosebok 10:1-3
1 Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem.
2 Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrensåsyn.
3 Da sa Moses til Aron: Dette var det Herren talte om da han sa: På den som står meg nær, vil jeg hellige meg og for alt folkets åsyn vil jeg herliggjøre meg. Og Aron tidde.
2: Korah, Datan og Abiram:
4 Mosebok 16:1-35
1 Korah, en sønn av Jishar, sønn av Kahat, Levis sønn, sammen med Datan og Abiram, sønner av Eliab, og On, en sønn av Pelet, av Rubens ætt, tok en flokk med seg.
2 De stod fram for Moses, og sammen med dem to hundre og femti menn av Israels barn, høvdinger i menigheten, utvalgt til ledere, aktede menn.
3 De flokket seg sammen mot Moses og Aron og sa til dem: Nå får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblant dem. Hvorfor skal da dere opphøye dere over Herrens menighet?
4 Da Moses hørte disse ord, falt han på sitt ansikt.
5 Og han talte til Korah og hele hans flokk og sa: I morgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, så han lar ham komme nær til seg. Den som han utvelger, vil han la komme nær til seg.
6 Gjør nå dette: Ta dere ildkar, både Korah og hele hans flokk,
7 og ha ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens åsyn i morgen. Og den mann som Herren utvelger, han skal være den hellige. Nå får det være nok, dere Levis barn!
8 Og Moses sa til Korah: Hør nå, dere Levis barn!
9 Er det for lite for dere at Israels Gud har utskilt dere fra Israels menighet for å la dere komme nær til seg, så dere skal utføre tjenesten ved Herrens tabernakel og stå for menighetens åsyn for å tjene den?
10 Han har latt deg komme nær til, og med deg alle dine brødre, Levis barn. Og nå vil dere også ha prestedømmet!
11 Det er mot Herren du og hele din flokk gjør opprør. For hva er Aron, siden dere knurrer mot ham?
12 Så sendte Moses bud etter Datan og Abiram, Eliabs sønner. Men de sa: Vi kommer ikke.
13 Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, siden du til og med vil gjøre deg til hersker over oss?
14 Du har slett ikke ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss åkrer og vingårder i eie. Tenker du at du kan synkverve dette folket? Vi kommer ikke.
15 Da ble Moses meget vred og sa til Herren: Vend deg ikke til deres offer! Ikke så mye som et esel har jeg tatt fra dem! Ikke en eneste blant dem har jeg gjort noe ondt.
16 Så sa Moses til Korah: I morgen skal du og hele din flokk stille dere fram for Herrens åsyn, både du og de andre og Aron.
17 Og dere skal ta hver sitt ildkar og legge røkelse på dem, og dere skal bære hver sitt ildkar fram for Herrens åsyn, to hundre og femti ildkar. Du og Aron skal også ta hver sitt ildkar.
18 Så tok de hver sitt ildkar og hadde ild i dem og la røkelse på dem. Og de stilte seg ved inngangen til sammenkomstens telt. Det samme gjorde Moses og Aron.
19 Og Korah samlet hele menigheten mot dem ved inngangen til sammenkomstens telt. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele menigheten.
20 Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
21 Skill dere ut fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øyeblikk.
22 Men de falt ned på sitt ansikt og sa: Gud, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød! Blir du vred på hele menigheten fordi om én mann synder?
23 Da talte Herren til Moses og sa:
24 Tal til menigheten og si: Gå bort fra hele plassen rundt omkring Korahs, Datans og Abirams bolig!
25 Så stod Moses opp og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham.
26 Han talte til menigheten og sa: Gå bort fra disse ugudelige menns telt! Rør ikke ved noe av det som hører dem til, for at dere ikke skal bli revet bort for alle deres synders skyld!
27 Da gikk de bort fra Korahs, Datans og Abirams bolig. Men Datan og Abiram var gått ut og stod i inngangen til sine telt med sine hustruer og sine barn, både store og små.
28 Og Moses sa: På dette skal dere kjenne at det er Herren som har sendt meg til å gjøre alle disse gjerninger, og at jeg ikke gjør dem av egen drift:
29 Dersom disse mennesker dør på samme måte som alle andre mennesker, eller om de blir hjemsøkt på samme måte som alle andre mennesker, da har Herren ikke sendt meg.
30 Men dersom Herren gjør noe som ikke har hendt før – dersom jorden
lukker opp sitt gap og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket, da vet dere at disse menn har foraktet Herren.
31 Med det samme han hadde talt disse ord, revnet jorden under dem.
32 Jorden åpnet sitt gap og slukte dem og deres boliger og alt det folk som tilhørte Korah, og alt det de eide.
33 De fór levende ned i dødsriket med alle sine. Jorden skjulte dem, og de omkom og ble utryddet av menigheten.
34 Hele Israel som stod rundt omkring dem, flyktet da de hørte deres skrik. De sa: Jorden kunne sluke oss også!
35 Og det fór ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde båret fram røkelsen.
3: Filisterne som tok Herrens ark:
1 Sameul 5:1-12
1 Filistrene tok Guds ark og førte den fra Eben-Eser til Asdod.
2 Der tok filistrene Guds ark og førte den inn i Dagons hus og stilte den opp ved siden av Dagon.
3 Da folket i Asdod stod opp tidlig neste dag, se, da var Dagon falt ned – med ansiktet mot jorden foran Herrens ark. De tok Dagon og satte ham på hans plass igjen.
4 Men da de stod opp tidlig neste morgen, se, da var Dagon falt ned med ansiktet til jorden foran Herrens ark, og Dagons hode og begge hendene hans lå avhogd ved dørterskelen, bare kroppen var tilbake av Dagon.
5 Derfor er det at Dagons prester og alle som går inn i Dagons hus, like til denne dag ikke trår på Dagons dørterskel i Asdod.
6 Og Herrens hånd lå tungt på Asdods folk. Han ødela dem og slo dem med byller, både i selve Asdod og i bygdene omkring.
7 Da Asdods menn så at det gikk slik, sa de: Israels Guds ark skal ikke bli hos oss, for hans hånd ligger hårdt på oss og på Dagon, vår gud.
8 De sendte bud og samlet alle filistrenes høvdinger hos seg og sa: Hva skal vi gjøre med Israels Guds ark? De svarte: La Israels Guds ark bli flyttet til Gat! Så flyttet de Israels Guds ark dit.
9 Men etter at de hadde flyttet den dit, kom Herrens hånd over byen og voldte stor forferdelse. Han slo byens folk, fra den minste til den største, så det brøt ut byller på dem.
10 Da sendte de Guds ark til Ekron. Men da Guds ark kom til Ekron, da skrek ekronittene: De har flyttet Israels Guds ark hit til meg for å drepe meg og mitt folk.
11 Og de sendte bud og samlet alle filistrenes høvdinger og sa: Send Israels Guds ark bort! La den komme tilbake på sin plass, så den ikke skal drepe meg og mitt folk! For det var kommet dødsangst over hele byen. Herrens hånd lå meget tungt på den.
12 De menn som ikke døde, ble slått med byller, og skriket fra byen steg opp til himmelen.
4: Betsemes menn:
1 Samuel 6:19-20
19 Men Herren slo noen av mennene i Betsemes fordi de hadde sett inn i Herrens ark – sytti mann av folket slo han. Og folket sørget fordi Herren hadde slått så mange av folket i hjel.
20 Og mennene i Betsemes sa: Hvem kan holde stand for Herrens, denne hellige Guds åsyn? Og til hvem skal han dra opp fra oss?
5: Ussa:
2 Samuel 6:1-11
1 David samlet igjen alt utvalgt mannskap i Israel – tretti tusen mann.
2 Og David og alt folket som var hos ham, brøt opp og drog fra Ba’ale- Juda* for å føre Guds ark opp derfra, den som er kalt med Navnet – med Herrens, hærskarenes Guds navn, han som troner over kjerubene**.
3 De satte Guds ark på en ny vogn og førte den bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen. Og Ussa og Ahjo, Abinadabs sønner, kjørte den nye vognen.
4 Og de førte Guds ark bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen, og fulgte med den, og Ahjo gikk foran arken.
5 Og David og hele Israels hus lekte for Herrens åsyn til all slags strengelek av sypresstre, både sitarer og harper og trommer og bjeller og cymbler.
6 Da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa sin hånd ut og tok fatt i Guds ark, for oksene var blitt ustyrlige.
7 Da ble Herrens vrede opptent mot Ussa. Gud slo ham fordi han handlet overilet, så han døde der ved Guds ark.
8 Men David ble ille til mote, fordi Herren hadde slått Ussa ned. Derfor er dette stedet blitt kalt Peres-Ussa* like til denne dag.
9 Den dagen ble David fylt av frykt for Herren og sa: Hvordan skulle Herrens ark kunne komme inn til meg?
10 Og David ville ikke flytte Herrens ark opp til seg i Davids stad, men lot den føre bort til gittitten Obed-Edoms hus.
11 Herrens ark ble stående i gittitten Obed-Edoms hus i tre måneder. Og Herren velsignet Obed-Edom og hele hans hus.
6: Ussia, Juda konge:
2 Krønikebok 26:16-21
16 Men da han var blitt mektig, ble han overmodig i sitt hjerte, til sin egen undergang. Han ble ulydig mot Herren sin Gud, og gikk inn i Herrens helligdom for å brenne røkelse på røkofferalteret.
17 Presten Asarja gikk inn etter ham, og med ham åtti av Herrens prester, modige menn.
18 De trådte fram mot kong Ussia og sa til ham: Det tilkommer ikke deg, Ussia, å brenne røkelse for Herren, men bare prestene, Arons sønner, de som er viet til det. Gå ut av helligdommen! For du har vært ulydig, og det blir deg ikke til ære for Gud Herren.
19 Da ble Ussia vred. Han holdt et røkelseskar i hånden og ville nettopp til å brenne røkelse. Men da hans vrede brøt løs mot prestene, brøt det ut spedalskhet i hans panne, mens han stod der foran prestene i Herrens hus ved røkofferalteret.
20 Da ypperstepresten Asarja og alle prestene vendte seg mot ham, så de at han var spedalsk på pannen. Da drev de ham raskt bort derfra, og selv skyndte han seg også å komme ut, for Herren hadde slått ham.
21 Siden var kong Ussia spedalsk til sin dødsdag. Han bodde i et hus for seg selv som spedalsk, for han var utelukket fra Herrens hus. Hans sønn Jotam stod for kongens hus og dømte landets folk.
7: Belsasar, Babels konge:
Daniel 5:1-9
1 Kong Belsasar* holdt et stort gjestebud for sine tusen stormenn, og drakk vin for deres øyne.
2 Da vinen smakte Belsasar, befalte han at de skulle hente karene av sølv og gull som hans far Nebukadnesar hadde ført bort fra templet i Jerusalem, så kongen og hans stormenn, hans hustruer og medhustruer kunne
drikke av dem.
3 De hentet da gullkarene som var ført bort fra templet, fra Guds hus i Jerusalem. Og kongen og hans stormenn, hans hustruer og medhustruer drakk av dem.
4 De drakk vin og priste sine guder av gull og sølv, av kobber, jern, tre og stein.
5 I samme stund kom det til syne fingrer av en menneskehånd, som skrev på den kalkede veggen i kongens slott, midt imot lysestaken. Og kongen så hånden som skrev.
6 Da skiftet kongen farge, og hans tanker skremte ham. Han ble slapp i hoftene, og knærne slo mot hverandre.
7 Og kongen ropte med høy røst at de skulle hente åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne. Så tok han til orde og sa til Babels vismenn: Den mann som leser denne skriften og sier meg hva tydningen er, han skal bli
kledd i purpur og få et gullkjede om halsen, og i makt skal han være den tredje i riket.
8 Alle kongens vismenn kom nå inn. Men de var ikke i stand til å lese skriften eller å gi kongen tydningen.
9 Da ble kong Belsasar meget forferdet og blek, og hans stormenn var helt rådløse.
De hentet Daniel og Daniel tydet:
Daniel 5:13-30
13 Så ble Daniel ført inn for kongen. Og kongen tok til orde og sa til ham: Er du den Daniel, en av de jødiske fangene som kongen, min far, førte hit fra Juda?
14 Jeg har hørt om deg at Guds Ånd er i deg, og at det hos deg er funnet opplysning og innsikt og høy visdom.
15 Nå er vismennene og åndemanerne blitt ført inn til meg for å lese denne skriften og kunngjøre meg tydningen. Men de er ikke i stand til å si meg hva den betyr.
16 Men jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger og oppklare vanskelige spørsmål. Kan du nå lese denne skriften og la meg vite hva den betyr, så skal du bli kledd i purpur og få et gullkjede om halsen, og i makt skal du være den tredje i riket.
17 Da tok Daniel til orde og sa, der han stod for kongen: Dine gaver kan du selv beholde, og dine belønninger kan du gi til en annen! Men skriften skal jeg lese for kongen og fortelle ham hva den betyr.
18 Konge! Den Høyeste Gud gav Nebukadnesar, din far, riket og makten og æren og herligheten.
19 På grunn av den makt Gud hadde gitt ham, skalv og fryktet alle folk og stammer og tungemål for ham. Hvem han ville, slo han i hjel, hvem han ville, lot han leve, hvem han ville, opphøyet han og hvem han ville, fornedret han.
20 Men da hans hjerte opphøyet seg, og hans ånd ble stolt så han opptrådte overmodig, ble han nedstøtt fra sin kongetrone, og hans ære ble tatt fra ham.
21 Han ble utstøtt fra menneskenes barn. Hans hjerte ble som et dyrehjerte, og hos villeslene var hans bolig. Gress måtte han ete likesom oksene, og av himmelens dugg ble hans legeme vætt, inntil han sannet at Den Høyeste Gud råder over kongedømmet blant menneskene og gir det til hvem han vil.
22 Men du, Belsasar, hans sønn, har ikke ydmyket ditt hjerte, enda du visste alt dette.
23 Du har opphøyet deg mot himmelens Herre. Karene fra hans hus har de brakt deg. Du og dine stormenn og dine hustruer og medhustruer har drukket vin av dem, og du har prist dine guder av sølv og gull, kobber og jern, tre og stein – de som ikke ser og ikke hører og ikke har forstand. Men den Gud som har din livsånde i sin hånd, og som råder over alle dine veier, ham har du ikke æret.
24 Derfor ble denne hånd sendt fra ham og denne skriften skrevet.
25 Og dette er den skrift som ble skrevet her: mene, mene, tekel, ufarsin.
26 Dette er tydningen av ordene: Mene: Tellet har Gud ditt kongedømmes dager og gjort ende på det.
27 Tekel: Veid er du på vektskål og funnet for lett.
28 Peres: Delt er ditt rike og gitt til mederne og perserne.
29 Da gav Belsasar sitt påbud, og de kledde Daniel i purpur og hengte et
gullkjede om hans hals, og ropte ut at han i makt skulle være den tredje* i riket.
30 Men samme natt ble kaldeerkongen Belsasar drept.
I tre av disse tilfeller handler det om å ofre røkelse. Tre har å gjøre med arken. En har å gjøre med lysestaken. Filisterne ble slått med sott – Ussia med spedalskhet som ledet til død. I alle de andre tilfeller endte det med død.
Nadab og Abihi:
Nadab og Abihu var muligens de første som døde i ørkenen. Da de forlot Egypten var det ingen syke iblant dem. De var sterke og friske da de begynte reisen. Og Bibelen forteller oss i 2 Mosebok 38 og 4 Mosebok 1, at de var tilsammen 603.550 den første dagen i den andre måned i det andre år. Levittene var ikke inkludert i opptellingen. Nadab og Abihu var Arons sønner og sto mest nær Moses og Aron.
De hadde sett Gud:
2 Mosebok 24:1
1 Til Moses sa han: Stig opp til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste. Og dere skal tilbe på avstand.
2 Mosebok 24:9-11
9 Så steg Moses og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste dit opp.
10 Og de så Israels Gud. Under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten, klart som selve himmelen.
11 Han løftet ikke sin hånd mot de fremste av Israels barn, men de skuet Gud og åt og drakk.
På tross av hva de hadde opplevd med Gud, gjorde de bare noen måneder etter noe som var forbudt, og de døde for Herrens åsyn. Nadab og Abihu hadde blitt innsatt som prester. De hadde blitt kledd i de fine prestedraktene. De hadde vært med å bringe de forskjellige offer fram i tabernaklet. De mottok Guds velsignelse sammen med Moses og Aron. De hadde vært vitne til hvordan ilden falt på alteret:
3 Mosebok 9:23-24:
23 Deretter gikk Moses og Aron inn i sammenkomstens telt. Og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket.
24 Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt.
Plutselig forandret ting seg. Vi vet ikke sikkert hva deres synd besto i, men det kan se ut til at det har med falskhet og drikking å gjøre.
3 Mosebok 10:9-10
9 Vin eller sterk drikk skal verken du eller dine sønner drikke når dere går inn i sammenkomstens telt, for at dere ikke skal dø – det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt –
10 så dere kan gjøre forskjell mellom hellig og vanhellig, mellom urent og rent,
De ofret i alle fall fremmed ild. Det er mulig at de tilsatte en røkelse som var deres eget produkt.
Det var strengt forbudt:
2 Mosebok 30:9
Dere skal ikke ofre fremmed røkelse på alteret. Dere skal heller ikke ofre brennoffer eller matoffer der, og dere skal ikke helle ut drikkoffer på det.
Gudstjenesten hadde blitt en vane for dem, og de hadde ingen gudsåpenbaring i sin tjeneste. Da ble det ikke så nøye med hvordan de holdt gudstjenesten og hva de blandet den opp med.
Korah, Datan og Abiram:
Korah, Datan og Abiram i 4 Mos 16 er en helt spesiell historie. Korah var ikke fornøyd med den tjenesten Gud hadde gitt ham og hans familie. Han ville også ha prestetjenesten. Da Moses kalte på Gud for at han skulle utføre dom, nektet Datan og Abiram å stille seg ved inngangen til tabernaklet. De ble stående utenfor sine egne telt. Men der åpnet jorden seg og slukte dem levende. Pa samme måte omkom også Korah og hans familie. Opprøret mot Moses og Aron ble fulgt av en hård dom. 14.700 mennesker døde. Opprøret begynte med EN mann, men alled disse mennesker kom under dommen.
De neste tre fortellingene har med arken å gjøre. Dommen falt over filisterne da de førte arken til sitt land.
Dommen falt over mennene i Bestsemes da de tok av lokket på arken og så inne i arken. Dommen falt over Ussa som rørte ved arken.
Litt om Dagon:
Dagon var en gud som var formet som en fisk. Legg merke til at arken var tre dager i Dagons hus, og dagon falt og ble ødelagt. Jonas var tre dager i fiskens buk. Vi vet at Jonas er et bilde på Jesus som var 3 dager i graven. Disse ting er paralelleer som kan sammenliknes på mange vis. Arken hadde vært 20 år i Abinadabs hus.
Skriften på veggen:
Den siste fortellingen i lista er om Belsasar. Han prøvde å dekorere veggen med fine ting fra Jerusalems tempel. Men en hånd viste seg over lysestaken. Kongen hadde benyttet de hellige kar for å selv bli opphøyet. Herren hadde helliget disse kar så de skulle være tjene mennesker som søkte Gud. Disse kar er forbilder på Jesus som skulle gjøre en fullkommen prestetjeneste:
Hebreerne 7:23-25
23 Og av disse andre prestene er det blitt mange, på grunn av at de ved døden hindres fra å fortsette.
24 Men han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid.
25 Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.
Det er bare en måte å kunne komme inn i denne nåde på:
Hebreerne 10:22
Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.
Aron er et bilde på ypperstepresten som på den store forsoningsdagen gikk inn i detaller helligste med ekte røkelse og med ekte ild.
3 Mosebok 16:12-13
12 Så skal han fylle ildkaret med glør fra alteret for Herrens åsyn, og han skal fylle sine hender med finstøtt, velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget.
13 Han skal legge røkelsen på ilden for Herrens åsyn, så skyen av røkelsen skjuler nådestolen som er over vitnesbyrdet*, for at han ikke skal dø.
Vi har et eksempel i Det Nye Testamente der en prest ofrer røkelse. Det er presten Sakarias:
Lukas 1:8-11
8 Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud,
9 at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten –å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.
10 Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.
11 Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret.
Jesaia skriver om det året da Ussia døde:
Jesaja 6:1:
I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe fylte templet.
Når lysestaken plasseres i Babels konges palass, blir det bare ødeleggelse og død.
Arken må være på sin rette plass. Vi kan også til slutt ta med oss en tanke i forbindelse med Samuel. Han lå i helligdommen hvor Guds ark var. Han pusset lampene – og Herrens røst kom til ham.
Da var lampene, lysestaken på rett plass, og Gud kunne åpenbare seg.
